Nullstilte mennesker gir full gass
BOK: Nobelprisvinner Coetzee framviser menneskelige grunnposisjoner i form av eksemplarisk plott og personer i en ny verden. J.M. Coetzee: Jesu skoledager. Roman. 270 sider oversatt av Mona Lange. Cappelen Damm.
Sør-afrikanske, i dag australsk statsborger, J.M. Coetzee (1940, debut 1974, nobelprisen 2003) har et omfattende forfatterskap og et omskiftende liv bak seg. Lenge skrev han romaner fra fødelandet som, med bøker som skildret liv og (van)lagnad der, gjorde det naerliggende å sammenstille ham med Nadine Gordimer (en annen sør-afrikansk, ikonisk nobelprisvinner) med et stort humanistisk prosjekt formidlet av formidabel skrivekunst og intellekt.
I mer sakprosapregete, selvbiografiske bøker har han som engelskspråklig skildret sitt dobbelte utenforskap i et overveldende svart og underkuet folkehav styrt av de hollandskaettede afrikanderne. I seinere bøker, både sakprosa og skjønnlitteraert, har forfatterskapet blitt stadig mer filosofisk og ideologisk orientert, hele veien båret av et innbitt moralsk alvor og insisterende medmenneskelighet. Inntil det humørløse insisterer Coetzee på at vi ikke er her for moro skyld: vi er ansvarlige.
Som han demonstrerer i de to siste utgivelsene på norsk, «Jesu barndom» i 2014 og høstens «Jesu skoledager». I den første skildrer han hvordan den 45-årige Simón ved ankomsten til et nytt land – et slags spanskspråklig Australia – tar seg av den foreldreløse David, ca. 5 år, og i Inés finner opp en mor til ham. I årets allegoriske «Jesu skoledager» naermer Davids sjuårsdag seg. Den skal feires med tilgjengelige små midler og under vanskelige omstendigheter, for ennå har ikke denne svaert så uformelle, provisoriske familien etablert seg i det fremmede landet de historieløse rak i land i for noen år siden, ikke en gang registrert guttungen: Han finnes sånn sett ikke.
Inés og Simón lever i et platonisk forhold. Inés vemmes ved sex – «å gjøre sex», som David sier – men både hun og den pedagogiske tørrpinnen og moralisten Simón, en nullstilt mann uten synlige lidenskaper, vil gjøre hva som helst for å gi David en utdannelse. Hva den skoleringen skal bestå i, er de imidlertid uenige om, men omstendighetene tar dem i estetisk lei: David begynner på en skole for dans og musikk, der mer akademiske ferdigheter som lesing, skriving og matematikk kommer i andre rekke.
Dette er bare opplegget til det som etterhvert skal utvikle seg til et mangefasettert idé- og karakterdrama: Davids lille danseskole drives av den skjønne og ustadige señora Anna Magdalena og hennes mann akkompagnatøren, den trofaste pianisten Juan Sebastián Arroya. I kulissene lusker den forgapte beundreren hennes, Dmitri, uflidd, i sine følelsers og lidenskapers vold. Den vesle guttungen David, oppvakt, nysgjerrig spørrende og åpen for alt og alle som kommer hans vei, trekkes mellom de diametrale motsetningene Dmitri og Simón, begge midt i førtiårene, mens han forsøker å forstå det han umulig kan fatte rundt seg.
Ett av hovedtemaene i «Jesu skoledager» er eksilets innebygde, ufrakommelige vanskeligheter, uavhengig av den enkeltes historie og opprinnelsesland, styresett og religion, mottakerland, kjønn og rase. Et annet er «Jesu skoledager»s sammenhengende diskusjonen av oppdragelse, dannelse og intensjoner bak det som skulle tjene som formativ adferd for et barn og anstendig livsførsel for en voksen, sammen med romanens insistering på den enkeltes selvfølelse og konsistens - enten den gjør ham til morder eller til et småbarns betingelsesløst uoppslitelige beskytter:
«La dem aldri tilgi deg, og hør aldri på dem når de lover deg et nytt liv.» (166) Det turde vaere summen av J.M. Coetzees realistiske, moralfilosofiske og prinsippfaste skrift, kanskje også fasiten for forfatteren selv. Og strekkes allegoriene, er kanskje David i sin troskyldige uskyld den Jesusskikkelsen som «Jesu barndom» og «Jesu skoledager» postulerer i titlene?