Er Vestens framtid virkelig så dyster?
GJESTEKOMMENTAR: I hvert eneste land der populister regjerer med en politikk som baserer seg på sinne og identitet, ser vi nå motreaksjoner. Emmanuel Macron har vaert det store håpet for de som er bekymret for at politikk verden over blir dominert av populisme, nasjonalisme og rasisme. I sin presidentvalgkamp i fjor lyktes Macron med sitt budskap om reform og internasjonalt samarbeid, og han sto fast ved EU og andre internasjonale allianser og institusjoner. I forrige måned samlet han 65 verdensledere til en stor konferanse om om global styring.
Nå er Macron blitt ydmyket av «de gule vestenes» protester. Han ble tvunget til å gå tilbake på noen av sine reformer og vedta nye budsjett-økende subsidier i et forsøk på å blidgjøre mobben. Og så har vi rotet i Storbritannia, der de forsøker (og mislykkes) med brexit. Vi har Italias budsjettproblemer. Vi har Ungarns og Polens omfavnelse av det illiberale demokratiet. Alt kan oppsummeres i et deprimerende bilde av Europa og Vesten.
Motreaksjoner
Men er det virkelig så dystert? Som Matthew Karnitschnig i Politico påpeker, er oppslutningen om EU på sitt høyeste på flere tiår. Og ved naermere øyesyn, mens kreftene bak populismen fortsetter å stige noen steder, har det de siste månedene for det meste handlet om motstand.
Se på Polen og Ungarn, som på mange vis var selve reklameplakaten for den populistisk–nasjonalistiske bevegelsen. I Polen satte et forsøk på å omskape landets Høyesterett fyr på massive, nasjonale protester, og EUs høyesterett (ECJ) beordret at endringen skulle reverseres. Mandag ga Warszawa etter.
I Ungarn har statsminister Viktor Orbáns siste autoritaere skritt – endring av arbeidslover og rettssystemets uavhengighet – også utløst store protester og forent landets opposisjon som aldri før. Gateopprøret ser ut som generell motstand mot regjeringspartiet, som forutsigbart brukte tåregass mot for det meste fredelige demonstranter, erklaerte dem for å vaere anti-kristelige og anklaget George Soros for å organisere det hele.
Når realitetene slår inn
I Frankrike er nyheter om Macrons fall for tidlig ute. Ja, han er langt nede på meningsmålingene, men velgerne foretrekker ham fortsatt med stor margin til Marine le Pen på ytre høyre. Han er ennå tidlig i sin femårsperiode, partiet hans kontrollerer den lovgivende forsamlingen og de fleste analytikere er enig i at reformene hans er uunngåelige hvis Frankrike skal konkurrere om investeringer og skape vekst.
Macron kan bli stående med én presidentperiode, men han vil likevel ha stått i spissen for for de viktigste endringene i Frankrike på en generasjon.
I Italia la den nye koalisjonsregjeringen fram et populistisk budsjett som lovte en grunnlønn til alle og førtidspensjon, bare for å møte stålhard motstand fra EU. Og i stirrekonkurransen blunket populistene først. Denne uken gikk Roma tilbake på disse populistiske tiltakene og annonserte et nytt budsjett i harmoni med de felleseuropeiske retningslinjene fra Brussel. Dette minner om 2015, da de greske populistene ved makten ble tvunget til å gjennomføre det de hadde drevet valgkamp mot.
Storbritannia er mer komplisert, men den grunnleggende fortellingen er at hver gang landet naermer seg selve brexit, trekker det seg tilbake, forferdet over kostnadene. Statsminister Theresa May har forsøkt seg på en myk brexit, og selv om kompromissene har utløst hån fra hardline brexit-erne, får de ikke felt henne.
Kanskje vil de heller ikke, for da ville de selv fått Mays umulige oppgave. Forkjemperne for brexit solgte landet en fantasi om at landet kunne få alle fordelene med tilgang til EUs markeder uten kostnaden med å måtte forholde seg til EUs regler.
Etter som tiden går, innser flere og flere briter at de ikke kan få i både pose og sekk.
Trump i trøbbel
Og til slutt, se på USA, hvor presidenten stolt omfavner populismen og nasjonalismen. I november gjenvant Demokratene det største antallet seter i Representantenes hus siden Watergate-bølgen i 1974. En rekke av president Trumps viktige regjeringsmedlemmer har gått av – noen av dem med etisk skyer over seg, andre trøtte av kaoset.
Og mest tydelig, det er nå 17 separate etterforskninger av Trump og hans medarbeidere, noen av dem har allerede ført til rettslige anklager. Og dette inkluderer ikke serien av granskinger som helt sikkert vil starte straks Demokratene over nyttår overtar kontrollen i nøkkelkomiteer i Representantenes hus. I to år har Republikanerne hersket over Washington og hatt kontroll over all informasjon fra regjeringskilder, hatt all makt når det gjelder siktelser og granskinger. Dette er det slutt på 3. januar 2019.
Jeg mener ikke å undervurdere den populistiske bølgen som fortsatt går gjennom Vesten og andre deler av verden. Men bekymring bør ikke gå over i fortvilelse. Det er mange i hvert eneste land som er imot en politikk som baserer seg på sinne og identitet. De er også sterke. De må løpe fort nå, men ikke i panikk.
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©
Etter som tiden går, innser flere og flere briter at de ikke kan få i både pose og sekk.