I gode og vonde dagar
BOK: Edvard Hoem hentar framleis personar og stoff i eigen familie. Om ein jordmorpioner denne gongen. Edvard Hoem: Jordmor på jorda.
Huset under Blåhammaren. Roman. 349 sider. Oktober.
Edvard Hoem (1949, debut 1969) er ein driven og dyktig forteljar. Nå har han lenge halde seg med stoff frå si eiga aett gjennom eit par hundre år. Om han ikkje alltid rådde over detaljkunnskapar om alle personane, og kjeldematerialet inniblant kunne vera heller spinkelt, er han så mykje til dikter at han maktar å leggja kjøt på kroppane og liv til dagane deira. Han lukkast så godt som han gjer, fordi han rår over eit svaert forteljeteknisk apparat.
Hoem hadde stor suksess med med foreldras, «Mors og fars historie», i 2005, som han turnerte land og strand med. Etter 2704 sider i fire mursteinsband om Bjørnstjerne Bjørnson (2009-13), skapte han med dei digre «Slåttekar i himmelen», «Bror din på praerien», «Land ingen har sett» og «Liv andre har levd» i romanform si eiga slektskrønike frå Romsdal, USA og Canada. Den har fått eit stort publikum og blitt mykje fagna.
Med haustens «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» tar han i omvølt og utvida form opp igjen stoffet frå boka si, «Jordmor på jorda» frå 2008, om den eine tippoldemora, Marta Kristine Nesje. Den dekker nå livet hennar frå vogge og oppvekst gjennom eit langt arbeidsliv og til grav - og endå ei tid frametter - på det utfattige Nordvestlandet, frå siste tiåret av 1700-talet til vel over midten av 1800-talet, med ei innlagd, skilsetjande reise til Christiania der ho fekk utdanning til jordmor. Den reisa gjorde ho elles på sine eigne to bein, tur/ retur.
Husmannsdotterera Marta Kristine var like ukueleg og arbeidsam som ho var stolt og einvis. Hoem syner henne som faglaert jordmorpioner, og skildrar slitet hennar med sin eigen veksande ungeflokk og ein ektemann invalidisert av tungsinn til han døyr, armod og tvangsauksjon over det ynkeleg litle ho til dess har rådd over. Slik blir romanen både ei historie om den første framveksten av eit regulert jordmorstell (under sterk motstand) og ei person-, tids- og familiehistorie.
Det er ein roman som har «alt» for lesarar som vil ha ei traust oppbygd forteljing. Det er trygt og godt (kanskje vel omstendeleg i detaljen), men også spenstig slik Hoem nyttar ein vitande tredjepersonsynsvinkel, samstundes som han opererer med ein forteljar som inniblant vender seg direkte til lesaren, kjem med faktasnuttar og frampeik, og tillet seg det umulege når han veit kva ein person – og godtfolk med – tenkjer.