Sympatisk selfie
BOK: Uforlignelig stemmebeherskelse og sympatisk naerbilde av en dame.
Eirik Lodén
Kristian S. Haeggernes: Gaute & Veronika. Roman. 189 sider. Cappelen Damm.
Lisbeth er gift med sin første, store kjaerlighet etter at de begge har mistet sine tidligere ektefeller. Hun har en hjemmevaerende sønn som naver, og som ellers har mislykkes i forhold til konvensjonelle forventninger til voksenlivet. Ektemannen Truls har en datter som har forsøkt å realisere seg selv i et lesbisk forhold og i hippe kunstner- og designermiljøer i USA, men som nå er hjemsøkt av sykdommen hun har arvet av sin salig mor, og er kommet tilbake til barndomshjemmet for å dø ung. Sokkelleiligheten er utleid til et ungt kjaerestepar som venter sitt første barn. Halvgamle Lisbeth drømmer halvbevisst om flere babyer å ta seg av, fantaserer om hvordan hun kanskje kan bli en slags bestemor for dette barnet, hvis bare paret blir boende. Hun går så langt som til å planlegge hvordan hun selv og mannen kan flytte ned i sokkelleiligheten og overlate resten av huset til leieboerne. Men samtidig er det ting ved sin sønn og stedatter som hun ikke har sett eller forstått i tide.
Og ”trauste Lisbeth” føler seg selv ofte misforstått av andre, åpenbart med en viss rett. Men her får hun anledningen til å gi sin egen versjon av seg selv og sitt liv. Forfatteren (Kristian S. Haeggernes, f. 1972, deb. 2004) gir henne sjenerøst ordet og lar henne beholde det. Han har sett eller forestilt seg henne dypt og inderlig, og lar oss bli kjent med henne på hennes egne premisser, og hun deler med oss en usedvanlig sympatisk selfie.
Som så mange av de beste unge romanforfatterne for tiden har Haeggernes en fortid som poet. Det merkes på den fininnstilte språksansen. Bare åpningsavsnittet er forbilledlig informativt, effektivt og økonomisk: I løpet av en halv bokside er vi allerede langt inne i handlingen og personenes virkelighet.
Men først og fremst er det den uforlignelig stemmebeherskelsen som utmerker denne jeg-fortellingen, der en helt alminnelig kvinne i 60-årene legger ut om sin forstadstilvaerelse i Bergen. Med sin tørre, snusfornuftige stil, og iblant med ufrivillig komikk, formidler hun noe vesentlig om livets og dødens realiteter, midt oppi det hverdagslige. Jeg har tatt meg i å humre ofte og lenge over mange partier under lesningen. Jeg tror vi blir glad i denne damen på tross av eller kanskje på grunn av hennes brister, men mest av alt fordi hun blir så virkelig for oss, høres så autentisk ut, og insisterer så ubesvaeret på å vaere seg selv, komme hva som komme måtte.