Julen er ikke alene nuets fest.

Den fører heller ikke bare tankerne hen paa Betlehems stjernen og barnet i krybben, den vaekker også minder om det forbigangne liv i store traek. Og jo større alderen er, desto rikere er den tankevaerv, som rulles op for det indre øie. Man tar gjerne til med begyndelsen, ens egne barneår og følger op gjennem det skiftende spil av sorger og glaeder. Mangen kjaer kom bort paa veien, andre traadte til. Baand blev knyttet, baand slitt. Nye folk bragte nye steder og skikke. Man øiner utvikling i mange retninger, tilbakegang i andre, og man forsøker av det som er haendt, at dra slutninger og drømme om det fremtiden bringer i sit skjød. Men laenger tilbake end sit eget liv, naar man ikke. Der maa de aeldre hjaelpe til. Derfor er det med glaede man hører de gamle fortaelle fra den slaegt som ikke er mer, heter det i opslaget til en stor juleartikkel om Julen det gamle Stavanger hvor baade stjernesangen og vaegtersangen er gjengitt, og hvor det kastes lys over mange minner.

FOR 75 ÅR SIDEN, 24. DESEMBER 1943

Det er blitt julestemning på byens kirkegårder. Det er lagt kranser på gravene. Og så er det også lagt grønt på gravene, einer og granbar. Ja dette er kirkegårdens jul, gravenes jul. Det er gripende å gå over kirkegården og se grav i grav pyntet med julens kranser. I julen blir de døde tenkt mer på enn ellers i året. Da går minnenes strøm til hjertet, ømheten og sjelsvarmen blir rikere. Julestemningen tiner opp i en. Sinnet blir åpnere og varmere. Det er i julens ånd. Varmen og kjaerligheten bor i den løynde julens gave. Den usynligheten som bare hjerte og sinn mottar. Aldri står menneskedrømmen så opphøyet, og så baerende som i julekvelden.

FOR 50 ÅR SIDEN, 24. DESEMBER 1968