De adopterte en fireåring fra Taiwan. Det eneste som gikk automatisk var innkalling til tannlege
ADOPSJON: Det eneste som gikk automatisk var innkalling til tannlege. Alt annet måtte vi kjempe for, sier adoptivforeldrene Bente og
Harald Westermoen.
Camilla Bjørheim
For to år siden adopterte Sandnes-paret ei jente på fire år fra Taiwan. De visste at jenta hadde språkvansker. På forhånd hadde Bente og Harald gått på adopsjonsforberedende kurs, og det hadde tatt to år og minst fire hjemmebesøk å bli godkjent som adoptivforeldre.
– Men da barnet kom, var det slutt på oppfølging. Det var bare innkalling til tannlege som kom av seg selv, sier Bente.
Ekteparet tror mye hadde vaert lettere om både de som foreldre og ansatte i det offentlige hadde hatt et kompetansesenter for adopsjon å kontakte.
–Vi opplevde at mange ikke hadde kunnskap om adoptertes utfordringer. Vi kan ikke forvente at alle skal kunne alt, derfor hadde det vaert nyttig om kompetansen var samlet ett sted, sier Bente.
Rett før de skulle hente datteren, tok Bente kontakt med helsestasjonen. Men siden jenta ikke hadde fått personnummer, fikk hun ikke time. De hadde jo god tid til å gjennomføre 4-årskontrollen, fikk Bente beskjed om.
–Jeg ble oppgitt. For det første har adoptivbarn krav på oppfølging som om de er nyfødte. For det andre er det åpenbart at det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre 4-årskontroll, som handler mye om språklig utvikling, på en nylig ankommet 4-åring fra Taiwan med kinesisk som morsmål. Vi visste jo også at jenta hadde språkvansker, sier Bente. Det løste seg etter hvert til det beste med helsestasjonen, men nye utfordringer skulle komme. Blant annet søkte foreldrene tidlig om språkassistent til datteren.
Fikk ikke språkassistent
De mente det var viktig å holde vedlike morsmålet. Forskning viser at det er lettere å laere nye språk for dem som behersker morsmålet. Språket var også en viktig del av datterens identitet.
– Men fordi ingen av oss har kinesisk som førstespråk, fikk vi avslag. Det paradoksale er at da hun ble skrevet inn på skolen, fikk hun tilbud om morsmålsopplaering.
Avslaget de fikk da datteren var fire, er i tråd med forskriften i Norge. Men regelverket er åpenbart laget uten tanke på relativt store adopterte barn, som snakker morsmålet sitt når de ankommer Norge.
– Adopterte faller mellom to stoler, sier Bente og Harald.
Noen adoptivbarn er store
I 2017 ble 34 barn i alderen 3–4 år utenlandsadoptert til Norge. Det kom også 17 barn i alderen 5–6 år. Det er grunn til å tro at de fleste av barna snakker morsmålet sitt når de kommer.
–Jeg har lest at adopterte i Australia får morsmålsopplaering med en gang de kommer. Jeg vet det er kontroversielt, men faglig sett er det ikke vanskelig å argumentere for at adopterte burde få morsmålsopplaering allerede i barnehagealder, sier Bente.
Da datteren begynte på skolen var det gått to år. Det kinesiske språket var glemt. – Det er trist at hun har mistet språket sitt. Hun er i dag opptatt av at hun er fra Taiwan, sier foreldrene.
Bente og Harald opplevde også at det tok lang tid å få spesialpedagog til datteren. Det første året gikk hun ikke i barnehage. Mange adoptivforeldre rådes til å vente med barnehage for å gi barnet tid til å etablere en tilknytning til sin nye familie.
Hvis et barn har spesielle utfordringer, kan det likevel ha rett til spesialpedagogisk hjelp. Bente og Harald, som begge er pedagoger, mente deres datter burde få spesialpedagogisk oppfølging.
– Vi visste at hun hadde språkvansker. En del lyder kunne hun ikke uttale. Dette var utredet i Taiwan, der hun også hadde fått logopedhjelp.
Her hjemme måtte det likevel nye utredninger til. Det gikk ett år før datteren fikk innvilget spesialpedagog 18 timer i uka.
– Dette kunne ha gått fortere om vi hadde hatt fagkompetansen i ryggen. Et kompetansesenter for adopsjon kunne blant annet ha samlet erfaringer fra andre kommuner, sier Harald.
– Noen ganger opplever jeg at jeg må overbevise det offentlige om at barnet vårt har tilknytningsvansker. Hun var 4 år da hun ble flyttet over halve kloden. Hun vil kunne streve med tilknytningsvansker resten av livet. Alle overganger er inntil videre i hvert fall vanskelige, sier Bente.