En perlerekke av gode utstillinger
KUNSTÅRET 2018: En perlerekke av gode utstillinger, skriver Trond Borgen når han skal oppsummere kunståret. Kulturhovedstaden tynger, nå ti år etter. Noen kritisk evaluering av etterbruken fikk vi aldri fra kommunens kulturmyndigheter. I stedet fikk vi kunstneren Trond Hugo Haugens bitende oppsummering av kulturarven fra Stavanger som Kulturhovedstad: «2008 blir eit bilete på ein epoke der kunst er redusert til naering. 2008 var eit marknadsføringsprosjekt, der kunsten skulle brukast instrumentelt for å skaffa byen fleire turistar, arbeidstakarar og nye bedrifter – og ikkje til kritikk, refleksjon og problematisering. Sidan då har kunsten fått dytta på seg … eit overskyggande mantra om kunst som naering» (SA 26.5).
Inne i den slagskyggen dette kaster over dagens Stavanger, ser vi at for billedkunsten har gode ting likevel skjedd. Kommunen har trådt til på Tou Scene, hvor atelierhuset nå endelig er godt etablert, med flotte arbeidsforhold for 29 kunstnere; det er likevel først og fremst et resultat av kunstnernes egen utholdende kamp i mange år.
Grafisk verksted/Tou trykk har flyttet samme vei og har nå lekre lokaler og godt utstyr, samt et lite utstillingslokale. Men når kunsten, gjennom det offentlige blikk, i økende grad betraktes som naering og blir målt i økonomiske termer, overlater man til kunstnerne selv i enda større grad å sørge for eget livsutkomme.
Undersøkelser viser at kunstnernes inntekt stadig er synkende, sett i forhold til lønnsveksten for øvrig i samfunnet. Når vi likevel kan se tilbake på en perlerekke av gode utstillinger i kunståret 2018, skjer det til tross for denne utviklingen.
Tendensen de siste årene fortsetter altså: kvaliteten i utstillingstilbudet blir stadig bedre, og ikke minst viser flere lokale kunstnere nå svaert flott kunst. Jeg ser dette som et resultat av en økende profesjonalisering av noen få visningssteder i byen og regionen, og som en stadig spissing av kunstnernes egen kompetanse og deres fordypning i kunstens virkemidler og innhold.
For eksempel var Marit Aanestads utstilling i Skur 2, «Plexi, Paint & Marble» en åpenbaring av samspill mellom disse tre materialene, hvor kunstnerens dialog med dem førte til bemerkelsesverdig flotte enkeltarbeider og en kresen helhetlig regi i rommet.
To motsatser
To private gallerier skiller seg ut: det nye BGE Contemporary og det godt etablerte Galleri Opdahl. Vi finner gode kunstopplevelser i begge – for eksempel vil Ola Kolehmainens fotoutstilling «Hellige rom» i BGE bli husket lenge – men de er likevel svaert forskjellige. BGE retter seg mot det øverste sjiktet av kunstmarkedet, den delen som konsentrerer seg om kunstens økonomiske verdi, det Oslos galleriverden allerede har drevet i vaeret prismessig, det sikre og veletablerte. Det krever lite av betrakteren, og det ligner ganske mye på aksjemarkedet.
Hos Opdahl, derimot, lar jeg meg stadig utfordre, for der vises dels ung kunst på vei opp og fram, med nye impulser fra en mangfoldig internasjonal kontekst, dels noen få norske kunstnere som galleriet bidrar til å støtte og bygge opp over tid.
Om du ønsker å få en bekreftelse av en kunstners økonomiske verdi og salgbarhet, og om du gjerne vil kjøpe et maleri til en kvart million kroner, er BGE stedet. Om du derimot ønsker å la deg overraske og overrumple, og dessuten vil følge en lokal kunstners gode vekst over flere år, skal du gå til Opdahl.
I 2018 har vi der sett to utstillinger av Per Dybvig, den ene tegninger til boken «Svartfossen», den andre med enestående flotte og luftige landkapstegninger, en slags videreføring av Østens tegnekunst, men nå med modernismens erfaringer i bunn.
I samme galleri går året ut med Else Leirviks ekstremt følsomme skulpturutstilling, hvor alt er knadd ned til små, forsiktige pust i rommet.
Haiku
En tilsvarende hyperfølsomhet for materiale og form så vi i Jens Erlands utstilling i Bryne kunstforening, hvor han føyde store luftfiltre, greiner, røtter og steiner sammen til sarte haikudikt om forholdet mellom menneske og natur.
På Bryne har de nå en av de best drevne kunstforeningene i landet, alltid med interessant kunst, mens Sandnes kunstforening stadig veksler i kvalitet –