Kjernekraftens vår, eller heller dens høst?
ENERGI: Seniortanken tar i Aftenbladet 29.12. til orde for å se med nye øyne på kjernekraft og utfordrer til en fremtidsrettet debatt. Artikkelen omhandler risiko, energibidrag og karbonutslipp.
Harald N. Røstvik
Seniortanken har rett i at vi ofte vurderer risiko feil. Vi bekymrer oss for noe, men overser noe langt farligere. Vi er redde for å havne blant de 106 som hvert år dør i trafikken i Norge, men bekymrer oss ikke over at det hvert år i er 1700 mennesker – 16 ganger flere – som dør av forurensing fra PM2,5 på grunn av vedfyring i ovner med dårlig forbrenning Norge.
Historisk har ikke kjernekraft krevd mange liv – relativt sett – men det er bakteppet av at noe forferdelig kan skje, noe teknisk ukontrollerbart, eller radioaktivt materiale i hendene på feil mennesker, som med nervegassen i Salisbury i England eller i en drone, som gjør at kjernekraften ikke har en voksende tilhengerskare – bortsett fra i et par titalls land. 90 prosent av verdens land har valgt bort kjernekraft.
Energibidrag
Seniortanken har rett i at bidraget fra kjernekraft er 11 prosent av verdens strømproduksjon.
Men verden drives ikke av strøm alene. Vi bruker både varme og strøm. Av total global energiproduksjon utgjør atomkraften bare 4 prosent. Altså lite og et tall som ser ut til å falle fordi verdens befolkning stiger og utvikling av nye fornybare energikilder lettere og raskere lar seg finansiere, og er mindre risikofylt.
Å bygge et kjernekraftverk tar 10–20 år, inklusiv planlegging. Den enorme motstanden – «ikke i mitt nabolag»holdningen – er tidkrevende. Man kan etablere enorme solenergianlegg i ørkenstrøk eller på fasader og store tak på bygg på en brøkdel av tiden. Det er da også en av grunnene til at sol og vind vokser raskt. Det tok kjernekraft 60 år å nå den samme installerte kapasitet som solenergi og vind – hver for seg – nå har oppnådd på bare 20 år.
Dersom man regner inn ikke-kommersiell energi som biomasse, forskyves bildet slik: 18 prosent fornybar energi (herav bio 13, vannkraft 3, sol og vind 2 prosent). Totalbildet forskyves da, og kjernekraft utgjør kun 2 prosent (ikke 11 prosent), og dessuten er dens fremtid usikker.
Karbonutslipp
Investeringer til nye kjernekraftverk kan tørke inn i mange land. Det er jo lettere måter å tjene penger på. Kjernekraftens bidrag kan vel derfor like gjerne halveres til 1 prosent i 2100 som at den økes? Hvis man da ser bort fra thorium, som jo foreløpig er en urealisert visjon.
Seniortankens tanker om at kjernekraften er karbonfri er omstridte.
Som ved vurderingen av utslipp fra forskjellige typer elbiler og biler med forbrenningsmotor, hvor man tar med utslippene ved produksjonen og fordeler den ut på kjørte antall kilometer i løpet av hele livsløpet, noe som gjør at elbiler totalt sett ikke er helt utslippsfrie, gjør man samme vurderinger med energikilder. Hvordan energien fremskaffes totalt sett er avgjørende for livsløpsvurderingen.
Å bygge kjernekraftanlegg krever enorme mengder byggematerialer og frakt. Brenselet som skal utvinnes krever tungt maskineri og mye graving. Det brukte brenselet som flyttes til «sikker» lagring etter bruk, krever sikkerhet langs veier og jernbanelinjer, som enorme militaerforflyttinger. Alt dette krever mye fossil energi. Det er helheten, livssyklusen som teller.
Å omtale kjernekraft som en karbonfri energikilde, blir følgelig feil.
Livsløp-tallene
Seniortanken har rett i at alle disse prosessene sannsynligvis blir mer effektive i fremtiden. Men det blir også konkurrerende energikilder. Livsløpsanalysetall, fra vugge til grav (2008), viser at kjernekraft medfører et karbonutslipp på opptil 288 gram CO2 per kWt produsert energi til forbrukeren. Tilsvarende tall for gass er 443, kullkraft 900–1100, solenergi-strøm (PV) 32, solenergi-varme (CST) 13, vindkraft på land 10 og -offshore 9.