Krefter brytes, øyner åpnes
BOK: Astrid Nordang byr på en mangefasettert roman i velkomponert plot. Astrid Nordang: Der du står er smertens navle. Roman.
366 sider. Cappelen Damm.
En tredel ut i boka laerer leseren at den språklige konstruksjonen «Der du står er smertens navle», som også er romanens tittel, er et sitat fra et av nobelprisvinner Nelly Sachs’ dikt som den ene av flere jeg-fortellere forsøker å gjøre om til levendes norsk her og nå: Vel femti år gamle Anna er oversetter og gjendikter, oppslukt av den forunderlige Nelly Sachs’ vanskelige tekster, og som hun ikke helt får dreisen på.
De siste sju årene har hun bodd på en husmannsplass i indre Østland (kan ikke vaere så langt fra Tyrifjorden og Utøya) som hadde vaert forlatt i tretti år, før hun flyttet inn med jevngamle Steinar, hans, hennes og deres tre barn. Sammen har de gjenvunnet jord og bygninger og lagt stadig nytt til. Nå naermer både samholdet og forholdet deres seg bristepunktet, må Anna smertefullt mistenksom, sjalu samt nøkternt realistisk innse.
Hun kjenner seg sveket, og får bekreftet at hun er det, av en praktisk, fysisk sterk og sjarmerende håndens mann. Dette er det ene av romanens mange fokus, som flyttes og skjerpes ved kontrastene dem i mellom: Samme hvor meget hun deltar i pleien av plassen, for ikke å snakke om at hun er en drivende husmor, får han andre til å oppfatte alt sammen som hans verk.
Kontrastene blir desto mer påfallende ved at hun er et bokas og språkets menneske, den intellektuelle, men som ikke lenger får utløp for sine sterke erotiske drifter hos ham, som nå tiltrekkes av og sjarmerer ungjenter. Når en gruppe ungdommer som kaller seg ved det anarkistiske navnet 9hil ankommer, fascineres den ene sønnen av dem og deres diffuse budskap.
Mens Anna i den apokalyptiske 9hil-gruppa, som med basis i plassen deres trener på overlevelsesteknikker, til å begynne med bare får et heller overbaerende og distansert møte med sin radikale fortid og ungdoms opprør, drives sønn og mann mot krefter som får eksplosive følger her og nå idet mangt kulminerer i terror via det som alt er en generasjonskollisjon.
Med teknisk ferdighet, synsvinkelskifter og språklig sjonglering, bl.a. karakteriserende dialektbruk over generasjoner, har Astrid Nordang skrevet sammen et finurlig plot hun lar utspilles noen høysommerdager 2015.