I skyggen av Idrettsgallaen utvikles et klasseskille på grasrota
KRONIKK: Lørdag skal vi hedre stjernene våre med gull, glitter og priser under den nasjonale Idrettsgallaen på Tjensvoll. Samtidig er vi i ferd med å utvikle et klasseskille på grasrota i idretten. Det er stas med Idrettsgallaen. Våre fremste atleter skal kåres, og det er mange grunner til å bli inspirert. Jeg kommer selv til å sitte i salen, og jeg gleder meg til å gi dem fortjent hyllest. Selvsagt for deres prestasjoner, medaljer og framgang, men kanskje saerlig for måten de er forbilder for barn og unge som drømmer om å få til lignende. Og så er det gøy at arrangementet er lagt til vår egen DNB Arena på Tjensvoll.
Vår hyllest av enerne i norsk idrett er samtidig også en anledning til å minne om noe av det som skjer på grasrota. Idretten står fortsatt ekstremt sterkt blant barn unge. De aller, aller fleste – eller 93 prosent av alle ungdommer – er med i et idrettslag eller idrettsklubb i løpet av oppveksten.
Kostbart for mine fem
Men det er utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. Det er nemlig store og økende sosiale forskjeller i hvem som deltar. Ferske tall fra årets Ungdata-undersøkelse viser at dobbelt så mange fra høyere sosiale lag deltar i ungdomsidretten sammenlignet med ungdom fra lavere sosiale lag. Og det er de med lite ressurser som slutter først.
Jeg er selv mamma til fem barn i alderen 16, 15, 10, 9 og 4 år. Derfor vet jeg at det koster å ha barna med i idrettsfellesskapet, enten det gjelder skøyteskolen, fotball, svømming , helsestudio eller ridekurs.
Et par fotballsko kan lett koste 800 kr og må byttes ut omtrent for hver centimeter som vokses. Det samme gjelder skøyter og andre treningsklaer.
Utstyr er imidlertid bare en del av dette. I tillegg kommer medlemskap i idrettslag eller klubbkontingent. Tilgangen på ypperlige – men svaert kostbare – private tilbud, kurs og trenere har også økt.
Idrett for alle
Det er selvsagt de rikeste som har råd til det beste utstyret, de best utdannede trenerne eller de spenstigste turneringene i utlandet. Det bekymringsfulle er egentlig ikke at noen få har råd til noe ekstra fint og flott. Det er derimot grunn til å slå alarm hvis det er noen få som ikke kan vaere med på det som resten av klassekameratene er med på.
Idrett i Norge er en svaert viktig arena for sosialisering. Du får venner, står i kø, samarbeider med andre, plukker opp sosiale koder og blir en del av et fellesskap som er noe av det fineste Norge har å by på. Og som altså de aller, aller fleste er en del av.
Heldigvis har både jeg og mannen min alltid vaert i arbeid. Hvis jeg var alenemor, måtte jeg ha valgt bort noe. Og var jeg arbeidsledig alenemor, måtte jeg ha valgt bort enda mer.
At idretten skal vaere for alle, har vaert et mål for idrettsbevegelsen i hele etterkrigstiden, ifølge Forskning.no. Og utviklingen fra 1950-tallet og fram til tusenårsskiftet gikk også denne retningen. Undersøkelser fra 1980- og 90-tallet viste at idretten rekrutterte bredt og favnet et tverrsnitt av befolkningen.
Så begynte forskjellene å komme til syne, og de er dessverre økende.
Slik får vi alle med
Politikerne må legge bedre til rette for at idretten fortsatt kan vaere et sted for alle. Det kan vi gjøre ved å ruste opp idrettsanleggene slik at flere har tilgang til gode, gratis fasiliteter. Det kan vi gjøre ved å organisere fritidsaktivitetene i tilknytning til skolen og betalt av det offentlige. Og det kan vi gjøre ved å sikre ordninger for utlån av utstyr for barna og unge.
Et godt og lokalt eksempel på det siste er frilager, en utlånssentral for friluftsutstyr til privatpersoner, lag, foreninger og skoler. Og det er grunn til å heie på lokale initiativ som det idrettslaget Brodd på Storhaug gjennomfører. Tall fra levekårsløftet for Storhaug viste at andel barna som ikke drev idrett, var klart størst i Storhaug bydel. Derfor fjernet idrettslaget den økonomiske barrieren – og gjorde det gratis for barna som går på de to siste årene i barnehagen og første året på skolen.
Høyere verdier enn førsteplasser
Dyrt utstyr, kostbare medlemskontingent, fotballcup i utlandet og private kurs med proffe trenere er kanskje det vi må betale for å henge med de beste internasjonalt og vinne flere VM-gull og OL-medaljer. Samtidig handler dette om flere enn de du ser på Idrettsgallaen. Og det handler om større verdier enn å hoppe lengst, løpe raskest eller å vinne oftest.
Idrettsopplevelser gir livene våre innhold, knytter oss sammen til nye og sterkere fellesskap. De største stjernene får stor oppmerksomhet og er til glede og inspirasjon for fellesskapet. Samtidig må vi gjøre mer for at alle skal få muligheter – både til å vinne og til å kunne bli med.
Alle taper dersom noen ikke får plass i idrettsfamilien vår.
Idrett knytter oss sterkere sammen, men vi må gjøre mer for at alle skal få muligheter – både til å vinne og til å kunne bli med.