Skattene

DRØSET: Man kan da ikke kaste bøker? Hun husket fortørnelsen sin da en kollega fortalte henne at han hadde kvittet deg med hele boksamlingen sin. Han var heldigital nå, sa han, med et manisk lys i øynene.

Joda, hun hadde digitalbok hun også. Og der tikket det jevnlig inn nye skatter, gjerne impulskjøp midt på natta. Men nå? Kaste bøker? Det satt langt inne.

Hun satt på kne foran en rekke flyttekasser. Alle var fulle av bøker. De hadde bare plass til to kasser med hjem fra lageret, sa han med mest sans for orden i heimen.

Klart det, svarte hun muntert, og åpnet friskt den første: Gamle studiebøker og annet som historien ikke hadde fart fint med.

Barneskirenn!

Dette kom til å gå fort.

1,5 time seinere satt hun der fortsatt. Hun hadde fylt to kasser med avlagte bøker. Fem kasser sto bak henne. Nei. Ikke godt nok. Noe måtte gå. Men ikke i søpla. Hun forhandlet seg frem til gisbortavtale.

Så begynte hun på sorteringsrunde to. Denne gangen med beinhard determinisme.

Fem kasser skulle bli til en. Men så lå de der, de glemte skattene fra studietiden.

Bukowskis mysiske nachspielbravader. Andre bøker som hadde rystet hennes unge sinn, som hun ikke kunne glemme: Süskind. Nabokov. Hemingway. Burroughs.

En loslitt utgave av Hobbiten fra 70-tallet hun hadde blitt lest fra som liten. Noen franske perler. Shakespeares samlede. Samlede! Man kvitter seg ikke med det. Og så, så kom hun til det innerste av tidsmaskinen. Bøker hun hadde savnet, som hun trodde var borte.

Les Miserables i fransk på flortynt bibelpapir. Den hadde kostet henne uker på kun nudler og knekkebrød. Og så den samme, i en glitrende oversettelse på nynorsk. Haikerens guide til universet, så surrealistisk morsom at hun fortsatt siterte jevnlig fra den.

Han sirlige kom bort. Klappet henne på skulderen. Det går greit. Vi tar denne kassen med hjem også. Hun jublet. Så satte han inn nådestøtet:

Du kan jo bare kvitte deg med noen av bøkene du har hjemme.

Så lå de der, de glemte skattene fra studietiden.