Verken psycho eller bitch
FILM: «Psychobitch» er en godt fortalt historie om hvor vanskelig det kan vaere å befinne seg midt imellom barndommen og de voksnes verden. Men den unngår å svare på noen sentrale spørsmål. Psychobitch. Drama. Skuespillere: Elli Rhiannon Müller Osbourne, Jonas Tidemann, Henrik Rafaelsen, Jannike Kruse, Saara Sipila-Kristoffersen. Regi: Martin Lund Norge, 2019 Lengde: 1 t. 50 min. Aldersgrense: 12 år For oss som har tenårene på trygg avstand, kan det vaere lett å harselere litt over alt maset om at det er så mye press på ungdommen for tiden. «Psychobitch» markedsføres som en film om den såkalte generasjon prestasjon og umulig kjaerlighet, men heldigvis stemmer ingen av delene helt. Det ville vaere riktigere å si at den er en film om ungdommers sårbarhet i en verden hvor de møtes med velvilje fra alle kanter.
Vellykket vs outsider Hovedpersonen er den sympatiske, skoleflinke langrennsløperen Marius (Jonas Tidemann), en 10-klassing som tilsynelatende har alt: Gode venner, søt og grei kjaereste, foreldre som svulmer av stolthet over dette vidunderet av en gutt. På den andre siden av det sosiale hierarkiet finner vi Frida (Elli Rhiannon Müller Osbourne), klassens outsider, og personen som har gitt navn til denne filmen. Hvis elever som Frida er det mest rølpete norske ungdomsskoler har å slite med i 2019, er det mye som har forandret seg til det bedre de siste tiårene, for å si det sånn. Frida fremstår nemlig som ganske normal og veldig lite psycho, men hun tøyer grensene for akseptabel oppførsel innimellom, noe som mest av alt ligner dårlig skjulte forsøk på å tilegne seg oppmerksomhet. Hun har tilsynelatende bare én venninne og blir holdt utfor den kule gjengen. Man kan spørre seg hvem som egentlig er bitchene her - det åpenbare svaret er at det er de såkalt vellykka guttene og jentene som tisker og hvisker om Frida, filmer henne i smug og som aldri forsøker å bli kjent med henne.
Gruppepress og usikkerhet Det som skjer videre, er at Marius og Frida blir plassert i studiegruppe sammen, og så oppstår etter hvert det reklameskrivet til filmen kaller umulig kjaerlighet. Etter en veldig kort periode, hvor Frida skal vise hvor tøff hun er, faller masken, og vi forstår at utenforskapet hennes ikke er noe hun ønsker selv. Umuligheten i kjaerligheten består i at Marius feiger ut og svikter Frida, muligens som følge av et slags gruppepress.
Jonas Tidemann gjør en veldig god rolle som den følsomme og på mange måter usikre Marius. Han får veldig godt fram hvordan det er å befinne seg midt mellom voksenlivet og barndommen og hvor vanskelig det kan vaere å ta de rette valgene når alt ser uoversiktlig og forvirrende ut. Jeg stusser imidlertid litt på manusets framstilling av Frida. Vi får aldri noen skikkelige svar på hva det er som plager henne, og det er også vanskelig å forstå hva det er som gjør henne så veldig ulik de andre i klassen. Det hintes litt om en fravaerende mor, selv om hjemmet for øvrig ser pent møblert ut. Sånn sett framstår selve konflikten i historien som litt oppkonstruert, og filmen får ikke det dramatiske høydepunktet man sitter og venter på.