Americana etter midnatt
PLATE: Varme sanger om veldig triste ting.
Geir Flatøe
The Delines: «The (Decor/Border)
Imperial»
For to år siden pakket bandet Richmond Fontaine sammen. De holdt det gående gjennom 16 lange år og 11 flotte plater, og hvis bandet fra Portland ikke ombestemmer seg, ble «You can’t go back if there’s nothing to go back to» deres siste. Forøvrig en bra avskjedstittel.
Nå reiser det seg noe nytt fra asken. Vel, helt nytt er det ikke. The Delines strekker seg tilbake til 2012, da Richmond Fontaineleder Willy Vlautin fant ut at han ville lage en plate sentrert rundt den slitne og sårbare stemmen til Amy Boone.
Hun og søsteren Deborah Kelly var med i Texas-bandet The Damnations, og Kelly var med på to Richmond Fontaine-plater. Hun var gravid da dette bandet skulle ut på turné, og Boone steppet inn.
Vlautin lyttet mens hun varmet opp for bandet på konsertene, falt for stemmen og begynte å skrive sanger for den. Resultatet ble Delines-debuten «Colfax» i 2014. De kalte det retrocountry. Tidløs americana er en annen måte å si det på.
Det meste av oppfølgeren var i boks da Boone ble påkjørt i Austin i Texas. Hun måtte gjennom en rekke operasjoner, og det tok to år før hun kunne fullføre resten av albumet.
Nå er The Delines bokstavelig talt på beina igjen. Trommis Sean Oldham og bassist Freddy Trujillo var med i Richmond Fontaine, og produsent John Askew styrte spakene på deres siste album. Steelgitarist Tucker Jackson kommer fra kollektivet Minus 5, mens Cory Gray fra Norfolk & Western bidrar med tangenter og trompet.
Vlautin lar Boone synge sangene han har skrevet. Å skrive er for øvrig noe han kan, med fem romaner bak seg. Han skildrer tid, sted og følelser, og vi får historier om Charley, Sonny, Holly, Eddie og Polly.
De åpner i slentrende tempo med «Cheer up Charley» med blåsere og alt som godt er. Det er et forsøk på en trøstevise til en som har mistet det meste, men cheer up, Charley, du er blant venner.
Tittelkuttet «The Imperial» er et forhold ved veis ende. Han har sittet i fengsel i ti år, og hun har ikke besøkt ham. Nå kan de ta en siste drink sammen før de igjen går hver til sitt. En saktegående og myk sang, musikalsk ikke så langt fra Lambchop og tekstmessig i naerheten av Springsteens mørke stunder.
Oppbruddstemaet går igjen på platen. “Where Are You Sonny?” skildrer øyeblikket da kjaeresten sint går ut av døra og forsvinner på parkeringsplassen, mens «Let’s be us again» er en bønn om å finne sammen igjen.
Om de foregående har beveget seg sakte, stopper det nesten opp på «Roll back my life». Dagen er over, og man er utslitt. Det er nesten så pulsen stanser og først våkner til live igjen når «Eddie & Polly» kommer. Vi trenger sårt den unge kjaerligheten i den sangen, selv det ender i smerte, arr og lys som blir til mørke.
Hovedpersonen i “Holly the hustle» har det enda verre, med et liv som går strake veien utforbakke.
«That old haunted place» handler om å bryte løs og aldri ville vende tilbake, men samtidig å ha dårlig samvittighet for det.
Kjaerligheten brenner ut i «He don’t burn for me», mens «Waiting on the blue» er et resultat av all elendigheten – hun er ensom, utbrent og søvnløs.
Slik ender det på en plate som er underlig varmende på tross av historiene den forteller. Som flammene fra en oljetønne blant hjemløse under motorveibroa.
Beste spor: «Cheer up Charley», «The Imperial», «Where are you Sonny?», «Eddie & Polly», «Holly the hustle».