Kommunister og lojalitet til fremmed makt

HISTORIE: I Aftenbladet 3. januar kritiserer Hallvard Tjelmeland meg for å sidestille NS og NKP når det gjelder «lojalitet til fremmed makt». Jeg er ikke alene om å ha gjort dette. I Aftenbladet 19. desember 1947 siteres en uttalelse av jusprofessor Johs. Andenaes i forbindelse med at han hadde blitt frikjent i et søksmål fra kommunistavisa «Friheten» i Oslo. Bakgrunnen var at «Friheten» mente at Andenaes hadde skrevet falskt om kommunistenes nasjonale rolle fra 9. april 1940 til angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941.

Vant ikke fram

«Friheten» vant ikke fram med søksmålet og måtte innrømme at det forelå beviser for at også kommunister hadde opptrådt unasjonalt i denne perioden. «Landsforraederi er landsforraederi enten det blir begått av høyrefolk, venstrefolk, nazister eller kommunister. Dette må rettsoppgjørene slå fast», skrev Andenaes. Og han fortsatte: «Nasjonal Samling og kommunistpartiets holdning under krigen viser begge på sin måte hvor farlig det er når et parti kommer i et slikt avhengighetsforhold til fremmed makt og den ideologi den representerer, at lojalitet overfor den fremmede makt veier tyngre enn lojalitet overfor fedrelandet».

NKPs politiske kapital og appell i 194546 sprang ut av deres innsats i motstandskampen under krigen. To år etter frigjøringen gikk ordet «kommunist» over fra å vaere en hedersbetegnelse til å bli ensbetydende med femtekolonne. Dette har kanskje vaert bakgrunnen for at fortellingene om kommunistenes innsats under krigen ble «fortiet», slik tilfellet var med Tjemsland-gruppa i Stavanger, Pelle-gruppa og Osvald-gruppa i Oslo – og Kiberg-partisanene i Finmark.

Hvorfor Tjemsland-gruppa ble glemt, må vaere et åpent spørsmål.

Men ikke alle ble fortiet eller glemt. Kommunisten Helge Hansens deltakelse i sabotasje og likvidasjoner under krigen har vaert mye omtalt, blant annet i flere store artikler i Aftenbladet. Og allerede i Knut Stahls bok fra 1962 om Motstandskampen 1940–1945 er Helge Hansens meritter grundig dekket, dette gjelder for øvrig også Hillevåg-kommunistene og en rekke andre kommunister. I bokas register er det åtte henvisninger bare til Helge Hansen og fjorten til Mygebrødrene. Stahl omtaler også Ferdinand Tjemsland og flere av hans medarbeidere. Så når Arntsen hevder at okkupasjonshistorien bevisst har fortiet kommunistene av politiske grunner, så stemmer ikke det.

Skilte seg ut

Hvorfor Tjemsland-gruppa ble glemt, må vaere et åpent spørsmål. Det kan vaere som Sven Egil Omdal antyder i sin anmeldelse av Arntsens bok, at det ikke var gruppas meritter som skilte den ut i fortellingene om krigen, men dødsdommene, de omfattende arrestasjonene, fangenskap på Grini og i konsentrasjonsleirer i Tyskland.