Trøbbel i Paradis(et) – motivene og fellesskapets interesser
BYUTVIKLING: Er det mulig for utbyggere og politikere å se samfunnsengasjementet rundt byutviklingsspørsmål i et større perspektiv? Arkitekten Henrik Lundberg etterlyser (Aftenbladet 28. 12.) et større og bredere perspektiv blant innbyggere som engasjerer seg i byutviklingssaker. Lundberg deler engasjementet rundt utviklingen av Paradis i to deler, den ene siden som en klassisk NIMBY (Not In My Back Yard) og den andre siden som et forutsigbart venstreradikalt opprør hvor pengemakta er den opplagte skurken.
Innbyggerengasjementet strekker seg altså ikke lenger enn til egne brutte utsiktslinjer og manglende forståelse for grunnleggende samfunnsutvikling.
Tema for Oslo arkitekturtriennale 2019 er degrowth, et begrep definert av den østerrikske sosialfilosofen André Gorz på 1970-tallet, som tar til orde for en samfunnsutvikling basert på antikapitalistiske ideer hvor det personlige forbruket er betydelig lavere enn dagens «vokse inn i himmelen»-mantra. Triennalen stiller følgende spørsmål: Hva vil bli arkitektens rolle i en verden hvor vi forbruker mindre? Spørsmålet, som ved første iakttagelse kan virke temmelig utopisk, er betimelig og belyser dagens lokale vekstkultur. Stavanger kommunes svaert ambisiøse klimaog miljøplan har blant annet mål om 80 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2030. Stavanger tar også sikte på å bli en nullutslippskommune innen 2040.
I beste fall naivt
Hvordan vi planlegger og bygger byene våre har stor påvirkning på klimaregnskapet. Å bygge leiligheter og arbeidsplasser i naerheten av et kollektivt knutepunkt å tro at det skal endre forbruksmønstre, er i beste fall naivt. Det er motivene og hvordan vi bygger som er avgjørende.
Å bygge fem etasjer i kvartalsstruktur har vist seg mer effektivt enn å bygge frittstående volum på 10–15 etasjer. Det er altså ikke høyden som er avgjørende, det er tettheten. At store aktører som Bane Nor Eiendom, Røkke og Ydstebø nå retter oppmerksomheten til tomter som her i Paradis, er selvsagt muligheten for avkastning rundt den grønne retorikken som i alt for lang tid har preget det politiske ordskiftet.
Kvikk og lønnsom fiks
Å fortette langs knutepunkt gir både politikere og utbyggere en kvikk og lønnsom fiks, men bidrar hverken til den miljømessige endringen som er påkrevd eller en mer levende og vital by. Vi må bygge miljøvennlig, menneskevennlig og langsiktig og ikke falle for enkle politiske utspill om at tradisjonelle kontorarbeidsplasser i glass og knutepunkt skal redde både miljø og handelen i sentrum.
Utbyggere, tomteeiere og politikere kan ses som en hovedgruppe som mener at byutvikling må skje for å berike de utvalgte aktørene ved hjelp av fellesskapets ressurser. På denne måten unngår man å ta inn over seg større utfordringer for fellesskapet, slik kan politikk, økonomi forfalle til en slags egoisme.
Ny, økonomisk visjon
Vi må i fellesskap tilrettelegge for den nye økonomien og det den amerikanske økonomen og samfunnsviteren, Jeremy Rifkin, betegner som den tredje industrielle revolusjonen. I følge Rifkin er dagens økonomiske system langt fra baerekraftig, verden trenger en ny, økonomisk visjon.