Sterkere i klypa?
KOMMENTAR: Det nytter ikke å komme med lovnader og fine slagord. Det er handling som teller, og det må Petroleumstilsynet (Ptil) nå vise.
Hilde Øvrebekk
– Hvis det er mangler, håper vi at det blir avdekket på et tidlig stadium, før noe mer alvorlig skjer. Finn det tidlig og fiks det, var oppfordringen fra tidligere direktør i Petroleumstilsynet Magne Ognedal i 2012.
Han fortalte naeringen at de selv måtte ta ansvar for å jobbe godt og ikke gå på akkord med regelverket. Det er selskapenes ansvar å etterleve norske standarder, sa han til Aftenbladet.
På tirsdag denne uken, syv år etter Ognedals advarsler, la Riksrevisjonen fram rapporten etter sin grundige gjennomgang av Petroleumstilsynet. Konklusjonen var klar og tydelig: Tilsynet gjør ikke jobben sin godt nok. De har sviktet sin rolle som tilsynsmyndighet.
Flere dødsfall
Etter at aktiviteten på norsk sokkel startet i 1965, tok det lang tid å utvikle en autoritet for regulering av sikkerheten på sokkelen. Bare under utbyggingen av Ekofiskfeltet mellom 1971 og 1977, omkom 45 arbeidere.
Vendepunktet kom 27. mars 1980, da 123 personer døde etter at boligplattformen Alexander L. Kielland kantret.
Da ble det innført såkalt internkontroll, hvor selskapene selv skulle ha ansvar for sikkerheten og var forpliktet til å utvikle egne sikkerhetssystemer. De skulle selv sørge for at ulykkene ikke skjedde.
Oljedirektoratets rolle skulle vaere å sjekke at selskapene hadde velfungerende sikkerhetssystemer, ikke drive detaljkontroll på oljeinstallasjonene. Oljeselskaper som ikke fulgte reglene risikerte å bli straffet gjennom konsesjonstildelinger.
Etter 1990 gikk det mange år uten dødsfall på norsk sokkel. Det var først i 2004 at Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling ble skilt ut, og vi fikk et eget petroleumstilsyn.
Flere kokker
Før århundreskiftet, var det de store aktørene som dominerte aktivitetene i olje- og gassindustrien på norsk sokkel. Det var bare 12 operatører på norsk sokkel i 1999.
Utbyggingene var dominert av Statoil, Norsk Hydro og store, internasjonale oljeselskap. Nå har flere, mer ukjente selskap ansvar for utbyggingsprosjekter.
Etter år 2000 søkte flere internasjonale og norske selskaper om å bli operatører. Og det største inntoget kom etter skattereformen som ble innført i 2005.
Det var 25 operatører på norsk sokkel ved årsskiftet 2018/2019.
Med flere selskaper har det kommet flere funn. Men bakdelen av medaljen er at med flere selskaper fra ulike kulturer, kommer også ulike tilnaerminger til sikkerhet og til å følge regler.
Kroneksempelet på nettopp dette er Goliat-prosjektet, som Riksrevisjonen også har sett nøye på i sin gjennomgang.
Skjulte feil
Da Aftenbladet skrev en artikkelserie om Goliat-prosjektet i fjor, kom det fram at norske ansatte ble satt til å skjule feil og mangler for å få en oppstart på prosjektet. Da de nektet å avvike på sikkerhet, ble det kulturkollisjon, fortalte en oljearbeider.
Eni brukte nok samme strategi med Goliat som de har gjort i afrikanske prosjekter, hvor det «liksom ikke er så nøye», sa en annen. I et møte sa en av de italienske prosjektlederne i Eni at «Eni bryr seg ikke om Norsok, hos oss har vi Eni-standard».
I Norge er tilsynsmodellen dokumentasjonsbasert. Petroleumstilsynet forutsetter at det som framkommer i dokumentasjonen er riktig. Men hva om det ikke gjør det og selskapet prøver å lure seg unna, som på Goliat?
Riksrevisjonen mener blant annet at det er sterkt kritikkverdig at Ptil ikke tok i bruk tilgjengelige reaksjonsmidler overfor Eni når det var påkrevd under utbyggingen av Goliat.
Spesiell sak?
Tilsynsdirektør Anne Myhrvold sa til Aftenbladet at Goliat er en så spesiell sak at den verken er representativ for norsk petroleumsnaering eller for tilsynets virksomhet.
Men et annet skandaleprosjekt, Yme, som ikke er gjennomgått av Riksrevisjonen, viser noe annet. Mye kan nemlig tyde på at heller ikke det kanadiske selskapet Talisman, som var operatør for prosjektet, brydde seg om Ptils represalier, og at de også skjulte ting.
Ptil var på tilsyn på verftet i Abu Dhabi, der Yme ble bygget, i 2009.
I et pålegg i etterkant heter det at “Ptil ser meget alvorlig på avvikene som er avdekket i dette tilsynet, spesielt tatt i betraktning av at samme avvik er påpekt tidligere, uten at nevneverdige tiltak er igangsatt”.
Plattformen kom til Norge med over 20.000 feil bare på det elektriske anlegget, og var i så dårlig stand at den til slutt måtte evakueres og skrotes.
Ingen straff
Det er ikke Ptils hensikt å straffe selskapene, men å få dem til å følge de strenge sikkerhetskravene på norsk sokkel. I en ideell verden er jo dette best for alle.
Men noen ganger er det dessverre sånn at enkelte ikke forstår noe annet enn straff.
Petroleumstilsynet må bli hardere i klypa, sa arbeidsministeren i fjor. Ptil-sjefen mener de har blitt strengere. Hun viser til mottoet for årets sikkerhetsarbeid «Sikker–sterk-tydelig», og sier at de jobber for å bli tøffere i 2019.
Bellona har i mange år pekt på at de ikke har tatt i bruk de virkemidlene de har. Ptil har svart med at det finnes nok av virkemidler de kan ta i bruk for å sanksjonere mot selskaper.
Det er nok virkemidler, men virkemidler er ikke nok hvis de ikke blir tatt i bruk. Og lovnader og fine slagord er bare det. Husk alltid at det noen sier og det de gjør, er to forskjellige ting. La oss håpe at Ptil denne gangen setter handling foran ord.
Hva om det ikke gjør det og selskapet prøver å lure seg unna, som på Goliat?