Hvordan har du det, egentlig?

DRØSET: To menn snakker om hvordan de har det.

– Javel, du ...

– ... ja, nei, det ...

– Hvordan går det?

– Greit. Det går greit.

– Akkurat.

– Og du? Går det greit?

– Ja, jo, jeg kan jo finne noe å klage på, men ...

– ... det går greit?

– Ja, jo det gjør jo det.

– Akkurat, ja.

– Mhm.

– Noe nytt?

– Neeeei, går mye i det samme. – Ja, sånn er det jo.

– Og du? Er det noe ...

– Neeeei, det humper og går.

– Ja, hu sa så, brurå.

– Hehe. Ja, jo, nei.

– Samme kona ennå?

– Jess.

– Og jobb. Er du fremdeles...

– ... ja, samme plassen. Greit nok det.

– Ok, ja, akkurat.

– Ungene?

– Bra. Greit.

– Såååå ...

– Nei, jo, det ...

– Hørt noe fra John i det siste? – Nei.

– Nei, han er jo ...

– Ja, det har han jo alltid ... – Mhm.

– Men, du vet.

– Ja.

– Ser at Viking ikke har noen nye på midtbanen i år.

– Herre, forbarm deg over oss! Det skjaerer meg langt inn i hjerteroten. Min sjel vrenger seg, det er som om en kamp mellom lyset og mørket foregår i mitt indre. Jeg gråter, jeg ler, jeg ligger våken om nettene og kjenner hjertet dunke. Det er som om jeg kan høre hver celle i blodårene pumpe angsten rundt i kroppen, som om det bygger seg opp til et jordskjelv. Hele min tilvaerelse er rystet. Der det før var trygghet og varme, der er det nå en skjelvende sump av utilstrekkelighet. Et kaldt gufs går gjennom rommet og setter seg i magen. Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hva er meningen med det hele? Hva er ondskap? Hvor er jeg-et i en fragmentert, tåkete og uforståelig verden og hva er egentlig et menneske?

– Såpass, ja?

–Ja, nei, du vet.

– Ellers noe?

– Nei.

– Neeeei, det humper og går.

– Ja, hu sa så, brurå.

– Hehe. Ja, jo, nei.