Kjaerlighet å få gåsehud av
FILM: Uten harme, men med masse varme, skildrer «If Beale Street could talk» en skjønn og sterk kjaerlighetshistorie flekket av rasisme og juridisk urettferdighet. Etter Oscar-vinneren «Moonlight» (2016) er regissør Barry Jenkins tilbake med nok en sterk historie om afroamerikaneres levekår i USA. Denne gangen går han tilbake til tidlig 70tall, til James Baldwins roman «If Beale street could talk» fra 1974. Selv om verden har gått videre siden den gang, er det lett å trekke relevante paralleller til nåtiden i det rasistisk motiverte dramaet som rammer de to unge elskende.
Men mest av alt handler «If Beale Street could talk» om kjaerlighetens kraft. Mellom to som elsker hverandre inderlig og evig, og mellom familiemedlemmer som er der for hverandre i glede og sorg.
Uskyldig beskyldt
Tish og Fonny har lekt sammen fra de var små, og familiene er omgangsvenner. Nå elsker de hverandre intenst, og vil flytte sammen. Når Fonny blir anklaget og fengslet for en forbrytelse han ikke har begått, blir både framtidsplanene og kjaerlighetsforholdet satt på en hard prøve. Men Tish gir ikke opp framtiden med Fonny, og sammen med familiemedlemmer kjemper hun intenst for å bevise hans uskyld og å få ham tilbake. Til hvilken pris som helst.
Tittelen er inspirert av låten «Beale street Blues» om bluesens og fornøyelsenes høylydte hovedgate i Memphis, Tennessee.
Hendelsene er lagt til det svarte nabolaget Harlem i New York, men følelsene og hverdagsskildringene hører bluesen til. Med et ekstremt ordrikt og dialogdrevet manus, kunne filmen lett blitt «filmet teater». Men med små, men svaert effektive grep, har Jenkins skapt filmkunst som er en nytelse å oppleve i seg selv.
Lange scener
Hvordan han lar statiske scener vare og vare, gå i dybden, og tillater stillhet og usagte følelser. Helt blottet for sentimentalitet. Hvordan han bruker farger, lys og bildevinkler for å skape en varm og intim følelse. Hvordan han med enkle bilder og dialog viser de små hendelsene som vi aldri tenker over, men som er en så stor del av svartes hverdag. Hvordan han bruker den gåsehudsterke musikken som kompass. Alt sammen bidrar til den melankolske varmen som gir filmen sin unike signatur.
Skildringene av miljøet i 70-tallets Harlem, er også rørende og interessante. Filmen har et mangfoldig persongalleri: slett ikke alle spiller på lag i det afroamerikanske nabolaget.
Omstendighetene rundt lovbruddet Fonny blir uskyldig fengslet for, er noe ullent fortalt.
Antakelig for stemningen og helhetens skyld, og vi forstår uansett hvor Jenkins vil at samfunnskritikken skal treffe.
Ulmende lengsel
Men kjaerligheten. Det er jo den alt handler om. Kjaerligheten mellom Tish og Fonny skildres lavmaelt og inderlig som en ulmende lengsel, og er nydelig spilt av KiKi Layne og Stephan James. Omtanken deres for hverandre, hvordan de skyver egne sorger og bekymringer i bakgrunnen av hensyn til hverandre.
Men hun som stjeler hver scene hun spiller i, er Regina King som Tish’s løvemamma. Akkurat sånn ser ekte, varm omsorg ut, fra et tøft kvinnfolk til sårbare unge.
Ren, varm kjaerlighet.
betingelsesløs
Alt sammen bidrar til den melankolske varmen som gir filmen sin unike signatur.