Tåler vi nytt lys på byens krigshistorie?
STAVANGER: «En fortiet historie» er ikke noe innlegg i en debatt om kommunismen som ideologi, men en historisk beretning om en glemt motstandsgruppe som fortjener heder.
Jan Magne Arntsen
Men det var heller ingen andre lokale motstandsgrupper som hadde så mange aksjonsformer: Spionasje, utgivelse av illegal avis, nyhetsformidling fra radiosendinger, produksjon av falske legitimasjonspapirer, etablering av sprengstoff- og våpenlager og gå-sakteaksjoner. De infiltrerte NS, og da NKP ble forbudt som første parti i august 1940, videreførte de organisasjonen som en undergrunnsbevegelse.
Ble glemt
Kommunistenes motstandskamp i Stavanger startet umiddelbart etter den tyske invasjonen, og varte krigen ut. Sist, men ikke minst: Tre medlemmer av Tjemsland-gruppa hadde den senere sabotøren Helge Hansen i dekning i over en måned etter hans flukt fra Fengsel A på Lagårdsveien. Dette alene var nok til å bli dømt til døden av de tyske okkupantene. Paradokset er at Helge Hansens meritter ga velfortjent heder etter krigen, mens de som ofret livet for ham ble glemt. Selv glemte Helge aldri hjelpen han fikk av Trandum-ofrene Ferdinand Tjemsland, Arthur Emanuelsen og Henry Viktor Larsen.
De etterlatte, blant andre de få som fortsatt lever etter å ha mistet sin far da skuddene falt i Trandumskogen 9. og 10. mai 1944, har opplevd «En fortiet historie» som en oppreisning for fedrenes glemte heltegjerninger. Kanskje de nå undrer seg over at noen fortsatt har mest tro på den «offisielle krigshistorien», utgitt av Stavanger kommune i 1962 (Knut Stahl: «Motstandskampen 1940-1945»). Der heter det feilaktig at medlemmene av Tjemsland-gruppa ble skutt som represalier for noe andre hadde gjort. Gjennom tre års forskningsarbeid om Tjemsland-gruppa fra 2015 har jeg i boka kunnet dokumentere at de utgjorde den største trusselen mot tyskerne under okkupasjonen. Grunnen var altså at deres merittliste i motstandsarbeidet var større enn noen annen del av motstandsbevegelsen i Stavanger-distriktet. Det var ingen trang til å overdrive som gjorde at Gestapo i flere titalls «Meldungen aus Norwegen» (meldinger fra Stavanger til Berlin) titulerte Tjemsland-gruppa som «kommunistenes kamporganisasjon» eller «en farlig kommunistisk terrorgruppe».
Faghistorikerne har vaert samstemt positive til boka, mens tydelige politiske undertoner har preget flere kritiske debattinnlegg. Det siste er ikke uventet. Den kalde krigens retorikk er velbrukt, men benyttes fortsatt.
Ble fortiet
«En fortiet historie» er imidlertid ikke noe innlegg i en debatt om kommunismen som ideologi, men en historisk beretning om en glemt motstandsgruppe som fortjener heder. Av og til må vi tåle at gamle sannheter ikke holder lenger. Ny forskning rokker ved det etablerte tankegodset. Det gjelder også krigshistorien. At Ferdinand Tjemslands navn ble nevnt tre (!) ganger i «den offisielle krigshistorien», ei bok på 400 sider, er i seg selv en dokumentasjon på at Tjemsland-gruppa ble fortiet.