– Vi var siste skanse. Vi sto alene med Siw
STAVANGER: Miljøtjenesten gjorde så godt den kunne, men var ikke rustet til å beskytte Siw mot vold, mishandling og overgrep. – Det var fryktelig å se på. Men vi kunne ikke gjøre noe, sier Gunnar Steen, som var sjef for kommunens miljøarbeidere.
– Siws skjebne er ikke unik. Hele landets rusomsorg har et kjempeproblem, sier Gunnar Steen etter å ha lest Aftenbladets åtte kapitler lange reportasje i helgen: «Gi meg litt lykke før jeg dør – historien om Siw».
I 20 år var Steen leder for miljøarbeiderne som fører tilsyn med rusmisbrukerne i Stavanger kommunes over 200 rehabiliteringsleiligheter. Noe av det siste han var med på, var å finne Siw død første arbeidsdag etter påsken 2015. – Siw var ei nydelig dame, sier Steen.
– Ofte skamslått
Han møtte henne første gang på 1990-tallet, i et falleferdig hus under Bybrua. Det skulle rives, og han måtte ha hjelp fra politiet til å kaste henne ut. På begynnelsen av 2000-tallet ble hun flyttet til en kommunal rehabiliteringsbolig ved Mosvatnet i Stavanger.
Livet hennes var allerede da preget av tung rusing, prostitusjon, vold, mishandling og seksuelle overgrep. Miljøarbeidere skulle se til henne én gang i uka. I praksis så de henne langt sjeldnere, fordi Siw ikke åpnet, avviste dem eller var på farta.
– Hun var ofte skamslått. Hun var egenrådig og kunne irritere folk, og da fikk hun seg en på trynet. Av og til så hun ikke ut. Hun ble mishandlet mye. Hun var ei veldig fin jente, og dermed ble hun misbrukt på så mange måter. Det var fryktelig å se på. Men vi kunne ikke gjøre noe, sier Steen til Aftenbladet.
– Siste skanse
Han syns likevel det er viktig å få fram følgende:
–Etter forutsetningene gjør miljøarbeiderne en heltemodig innsats. Hvor mange rusmisbrukere har miljøarbeiderne som sin far eller mor? For noen er de deres eneste holdepunkt i livet. Jeg tror miljøarbeiderne har reddet mange liv, sier Steen. Samtidig:
Siws livsførsel, harde rusing og psykoser gjorde henne alvorlig syk. Når miljøarbeiderne sa ifra, ble hun gjerne hentet av politiet, tvangsinnlagt på psykiatrisk, men kort tid etter skrevet ut til en fortsatt destruktiv hverdag. – Miljøarbeiderne hadde ingen spesialutdannelse. Så når det var problemer med sånne som Siw, ba jeg dem kontakte ruskonsulenten på helse- og sosialkontoret, så de kunne få spesialister på plass. Men når Siw ikke møtte til avtaler, eller ikke ville vaere med, trakk de seg vekk. Da sto miljøarbeiderne igjen og så på dette forfallet.
Fordi miljøarbeidernes jobb var knyttet til rehabiliteringsboligen, var de den eneste etaten som ikke kunne slippe Siw.
– Vi var siste skanse. Vi sto alene med Siw. Og mange som henne. Men vi kunne ikke gi henne opp, sier Steen.
– Vi var ikke rustet
Han er enig med Pål Holden, Siws primaerkontakt de siste årene, som i reportasjen sa at miljøarbeiderne gjorde mer enn de var pålagt, men likevel altfor lite. Siws skepsis til å motta hjelp, var ett problem. Miljøarbeidernes rammer et annet.
– Vi var ikke rustet til å gjøre noe spesielt for henne. Vi gikk inn og sa hei. Målet var naermest å passe på at hun holdt seg i live, å kontrollere at det sto til liv.
– Siw var en kvinne i en svaert utsatt situasjon. Og det vi gjorde, var ikke godt nok. Det sa vi kontinuerlig ifra om til helse- og sosialkontoret. Men det var sjelden det ble gjort noe. Og når det ble gjort noe, fikk de det ikke til, sier Steen, og legger til:
– Da kunne vi ikke annet enn å gjøre vårt beste.
– Bare skadereduksjon Sommeren 2009, midt i et sjel-