Pessimister søkes
GJESTEKOMMENTAR: Arbeidslivet trenger flere kritikere. Jeg har lest stillingsannonser den siste tiden. Ikke fordi jeg leter etter ny jobb, men fordi det er interessant å se hvilke verdier arbeidsgivere vektlegger når de ansetter nye medarbeidere. De fleste arbeidsgiverne ønsker seg folk som er utadvendte, positive og har godt humør. På Finn.no fant jeg 729 stillinger som krever at du er «proaktiv», 601 stillinger som forventer at du er «fremoverlent» og 3932 jobber som krever at du er «løsningsorientert».
Jeg har aldri sett noen som søker etter pessimister. Men det burde de gjøre. Det oppdaget jeg i Tyskland.
Jeg holdt et foredrag for en gruppe naeringslivsledere i Thüringen. En halvtime uti presentasjonen dro jeg en spøk om flyselskapet Lufthansa, som var i streik på den tiden. Reaksjonen fra salen overrasket meg. Istedenfor latter, smil og munterhet, ble det dårlig stemning.
Det kunne virke som jeg hadde vekket noe mørkt i lederne, en slags innestengt aggresjon, frustrasjon eller harme. Folk ristet på hodet, noen kjeftet, ikke bare på Lufthansa, kanselleringer og forsinkelser, men på hele det tyske samfunnet, som de mente var på vei til den sikre katastrofen. Samme dag leste jeg i avisene at tysk naeringsliv gikk bedre enn på lenge. Tyskland er Europas største økonomi og har lav arbeidsledighet. Hvor kom dette svartsynet fra?
Forsinkelsen
To uker senere sto jeg på jernbanestasjonen i Bielefeld. Jeg ventet på et tog som skulle ta meg til Düsseldorf. Toget var fem minutter forsinket, men jeg så ingen opplysninger på perrongens informasjonstavle. Jeg ble en stund i tvil om jeg stod ved feil spor, og henvendte meg derfor til sidemannen, som bekreftet at jeg var på riktig sted. Jeg takket for svaret, tok en slurk av kaffekoppen jeg holdt i handa og vendte blikket nedi mobilen.
Men sidemannen hadde mer på hjertet. Han begynte å snakke om hvor ille alt var blitt i Tyskland. Ingenting gikk på tiden, og aller minst togselskapet Deutsche Bahn. Nei, det var ikke orden på noe lenger, og det ble bare verre, mente han. Togforsinkelsen var en bekreftelse på hans forestilling om at det tyske samfunnet var på vei mot avgrunnen. Men to minutter senere kom toget rullende inn på stasjonen, og da jeg ankom til Düsseldorf, var toget i rute.
Tallene
Ifølge en fersk meningsmåling gjennomført av Ipsos tror bare 17 prosent av tyskerne på bedre tider. I en kommentar i avisen Die Welt peker journalisten Jaques Schuster på et paradoks: Tyskerne har det ikke bra når de føler seg bra. De frykter at den gode følelsen bare er et tegn på at alt kommer til å bli verre.
Den tyske angsten avspeiler seg i litteraturen og i bøkenes bestselgerlister. En av landets mest populaere sakprosabøker er skrevet av forfatteren Dirk Müller, som hevder at vi står foran den største finanskrisen noensinne. Innen skjønnlitteratur er boken «Mittagsstunde» en bestselger. Den er skrevet av forfatteren Dörte Hansen, som tar oss med til en liten landsby som for lengst har passert middagshøyden. Tungsinnet preger innbyggerne, hovedpersonens mor er blitt gal, og med far går det heller ikke bra.
Hver gang jeg holder et foredrag i Tyskland, står et kobbel av teknikere klare til å sjekke at alt fungerer som det skal. Men kanskje derfor går det så bra. Tyskerne løser problemene før de oppstår.
«Optimistene har det gøy, pessimistene har rett.» Det hevdet den tyske psykoanalytikeren Wolfgang Schmidbauer i et intervju med avisen Die Zeit for noen år siden. Schmidbauer mener at optimistene er eksperter i å fortrenge virkeligheten, noe som kan utsette dem og andre for farer. De går ikke i terapi, for de ser ingen grunn til å gjøre det. Alt går jo så fint.
Viktigheten av realitetsorientering kan vi lese om i boken «Good to Great» av Jim Collins. Forfatteren intervjuet blant annet James Stockdale, en amerikansk marineoffiser som ble tatt til fange under Vietnamkrigen. Mens medfangene var optimister og trodde de skulle slippe fri innen kort tid, forberedte Stockdale seg på det verste, og at fangenskapet ville vare lenge. Men som Wolfgang Schmidbauer påpeker: En pessimist er aldri bare pessimist, han har alltid et snev av optimisme i seg. James Stockdale var overbevist om at han ville slippe fri fra fangenskapet til slutt, noe han også gjorde. Han var pessimist på kort sikt, men optimist på lang sikt. Det holdt ham i live.
Flere pessimister
Vi trenger både optimister og pessimister. Det er flott med alle optimistene som ser muligheter og trekker opp fremtidsvisjoner, de som roper «kjør på!», og som vinker oss andre fremover. Men vi trenger også noen som holder igjen, stiller spørsmål og ber om å få vurdere saken én gang til. Vi trenger folk som påpeker at gode tider aldri varer evig, at ingenting vokser inn i himmelen, og som maser om forsikringer, HMS-regler, nødutganger og livbåter når optimistene vil gi gass.
På samme måte som et fotballag, kan ikke en bedrift bare bestå av angrepsspillere som vil skåre mål. Laget trenger også gode forsvarsspillere som kan sette inn en skikkelig sklitakling når det trengs, som måker ballen opp på tribunen, eller triller den tilbake til keeper.
Pessimistene er sjelden populaere. De kan vaere vrange, negative og surmaga. Likevel bidrar de til helt nødvendig diskusjon, refleksjon og utvikling på en arbeidsplass. Det finnes ingen grunn til at optimistene skal vaere de mest ettertraktede på arbeidsmarkedet. Oppfordringen må altså vaere: Ansett flere pessimister! Men det skjer vel aldri ...
Vi trenger folk som maser om forsikringer, HMS-regler, nødutganger og livbåter når optimistene vil gi gass.