Der ingen trudde skulder skulle vøri

DRØSET: Og der satt han. Mens han hamret ned bokstav for bokstav med venstre pekefinger og langfinger.

Vanligvis brukte han jo for det meste høyrefingrene. Tøtsjmetoden hadde han aldri laert seg. Det gjorde ikke noe. Så fort tenkte han ikke uansett.

Men nå gikk det treigt. Høyreskulderen verket fortsatt etter operasjonen for to måneder siden. Hadde de sagt det, de på sykehuset, at det ville ta så lang tid å komme til hektene igjen, ville han antakelig utsatt inngrepet til han ble pensjonist.

Da ville han sikkert ha rett på hjemmehjelp.

Han hadde på en måte hjemmehjelp nå også, det var ikke det. Men kånå var ikke like serviceinnstilt som de ekte, kommunale, innbilte han seg. De kommunale hadde ikke latt ham støvsuge hele huset bare med venstrearmen. Nei, kjaere deg, hadde de sagt, legg deg ned her, så skal vi finne et glass rødvin som du kan skylle ned morfinen med.

Bare han ikke hadde latt seg rive med av denne oppblåsbare lekeplassen ute i sjøen i Kroatia sommeren for to år siden. At det faktisk gikk an å få skulderen ut av ledd bare ved å veive med armene for å holde balansen, viste at noe ikke var som det skulle. Han burde ha anmeldt noen.

Nå satt han der. Ikke kunne han trene heller. Sommerkroppen2019 (SK19) kom til å gå fløyten, det var helt sikkert. Hvis noen av de retningsløse endene rundt Mosiken ble tråkket i hjel i løpet av denne våren, kunne de ikke skylde på ham. Han satt jo der. Eller, han kunne jo spasere rundt. Han hadde gjort det et par ganger. Han hadde sett ut som han helt manglet fart i livet.

Her var det tydeligvis bare å ta tiden til hjelp. Skisesongen ville fortsette uten ski på beina. Han kunne godt stå på ski hvis han kunne garantere at han ikke falt, hadde legen sagt. Han hørte undertonen.

Snart var det vår.

Nå satt han der. Ikke kunne han trene heller.