Resirkulert selvbiografi uten dramatisk trøkk
ROMAN: Pikante minner av det utmattende slaget. Suzanne Brøgger:
Koral.
Oversatt av Trude Marstein. 448 sider. Kagge forlag.
Vi som har levd noen år, husker godt hvordan mediaombruste Suzanne Brøgger (f. 1944) helt siden debuten med «Fri oss fra kjaerligheten» i 1973 prøvde å markere seg som modig feminist, dristig litteraer blotter, vakker verdensdame. Gjennom provoserende livsførsel, debattbøker og bekjennelseslitteratur – dvs. «virkelighetslitteratur» av det private slaget - kringkastet hun uten blygsel lidenskapelige sukk og stønn fra såpass mange sjølregisserte, kjønnsakrobatiske oppvisninger at hun raskt ble opphøyd til pirrende myte og erotisk orakel, altså yndlingspornograf, for nettopp det gode borgerskap hun i utgangspunktet ønsket å markere avstand til.
Banet vei for det sjølopplevde Det er derfor ikke vanskelig å se at feministikonet Suzanne Brøgger gjennom sine nøkkelromaner har banet vegen for mange av de forfatterne som i dag distanserer seg fra fiksjonen og satser på det strengt sjølopplevde i stedet.
«Koral», hennes siste roman, er ifølge opplysninger innledningsvis noe så spesielt som en forkortet og nykomponert utgave av føljetongbindene «Crème Fraiche» (1978), «JA» (1984) og «Transparence» (1993).
Det sentrale motivet i den nyskrevteksten er hennes tre år lange forhold til en danskfødt fødselslege bosatt i Sverige. Navnet hans dukker denne gang først opp på side 402, men denne seksuelt ladde pasjonshistorien – lagt til tida rundt Suzanne Brøggers litteraere debut - er tidligere skildret utførlig i «JA», en utflytende, egosentrert mursteinsroman jeg karakteriserte som hul og jabbet i lange passasjer da jeg anmeldte den i 1984.
Forelsket i en dust
Samtidig var det ikke vanskelig å se at hun i «JA» brøt med den «fri sex»-ideologien hun tidligere hadde forfektet, og sånn sett varslet noe som snart skulle skje – den mondene Suzanne Brøgger giftet seg, flyttet på landet, fikk barn og ble plutselig en varm tilhenger av kjernefamilien.
Vi ser nok visse glimt av den frivole, ekshibisjonistiske Suzanne Brøgger også i «Koral», men her opptrer hun ikke først og fremst som Nordens svar på Henry Miller, Anais Nin eller Erica Jong, dvs. som emansipert kvinne i Wilhelm Reichs ånd. Nei, her sitter hun i skårfestet, håpløst opphengt i Hin Enkelte og med den tradisjonelle, victorianske devisen «Alltid din» klar på leppene.
For brått og i strid med alle feministiske forsetter kaster hun seg ikke bare ut i heftig sex med en konvensjonell, mannssjåvinistisk lege som har problemer med å akseptere forfatterrollen hennes. Hun forelsker seg i denne dusten av en viril forfører på den riktig gammeldagse, romantiske måten. I stedet for å opptre som fri og freidig femme fatale, blir hun monogam i hodet og lengter etter å etablere et livslangt parforhold.
Resirkulert sexdrama
Ved å resirkulere dette sex- og kjaerlighetsdramaet knyttet til en sjalu lege skaper forfatteren en lite stringent romantekst, full av hektiske oppbrudds- og forsoningsscener, stadige tilbakeblikk på Suzanne Brøggers eksotiske oppvekst- og ungdomsår, ispedd mange filosofiske refleksjoner og halvlaerde allusjoner.
Så trass i enkelte friske fraspark, tilløp til humor og påvisningen av at jeg-personens jetset-liv og vagina består, også etter at legen er ute av soga – jeg kjedet meg gjennom de fleste av de mange leseøktene på veg mot denne anmeldelsen. Litt for ofte er historien maset, sentimental og uten dramatisk trøkk, mer fylt av gråt og hulk og luftige innfall enn av kloke, medrivende refleksjoner.
I sum er dette først og fremst et godt oversatt, altfor ordrikt, kvernende epos om et saert sam- livsprosjekt der formuleringene kan virke både flate og forserte, og hvor det private stoffet dominerer i sjenerende stor grad.
Ikke så rart, siden forfatteren nekter å følge rådet til vennen Max fra «Crème Fraiche», den voksne mannen som tok møydommen hennes da hun var femten, og som nå ber henne om å skrive fiksjon, altså bruke fantasien.
Men som den engasjerte, selvbevisste fortelleren understreker: «jeg hatet fantasien, jeg elsket bare virkeligheten og klamret meg til den.»