Vanens makt

DAGENS ORD: En av verdens beste tennisspillere ble spurt når han begynte treninga? «3-4 måneder gammel», var svaret. Foreldrene hengte en tennisball i en snor over ham i vogna. Så lå han der, fulgte ballen med blikket, laerte dens bevegelser, og begynte etter hvert å slå etter den. Å lese ballens kraft og bane ble en innarbeidet vane helt fra livets begynnelse.

Av lignende grunner tror jeg mange erfarer babyeller barnesangen og aftenbønnen som fundamentet i kristenlivet, og refererer til «barnetroen» når de blir spurt om hvordan de har det med Gud eller kirka. Barnetro omhandler langt mer enn kunnskap om Jesus, men innarbeidede trosvaner som en fortsatt holder levende daglig, eller ved spesielle situasjoner i livet.

I en tid der barna våre skal oppdras til å vaere kritisk tenkende, selvstendige individer, blir jeg noen ganger redd vår religiøse blygsel. Å unngå aftenbønnen, Bibelfortellingen eller et kirkebesøk med barn eller barnebarn fordi barna «heller skal få velge selv når de blir større», har lite annet for seg enn å frata dem muligheten til å utvikle en sunn barnetro. Uten at vi dermed skal henge Jesusbilder fra flanellografene i en snor over barnevogna.

Mark. 9, 37; «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.»