Luftslott i galleriet
UTSTILLING: Hva er dette, egentlig?
Biter og brokker fra modernismens kunst, nå oppvarmet som restemåltid? Galleri Opdahl:
Walker Brengel, Ulrich Vogl, Lesser than the Hole. Maleri, object, t.o.m. 17. mars
Dette er en svaert forførende utstilling, flott montert, med full balanse mellom de to utstillerne. I Galleri Opdahl trer jeg inn i et vakkert, tiltrekkende rom – her er det godt å vaere. For her er maleriene og objektene til de Berlinbaserte kunstnerne Walker Brengel og Ulrich Vogl montert som en pustende helhet, en luftig dialog mellom kunstnerne, og mellom de ulike arbeidene.
Men hva er dette, egentlig? Biter og brokker fra modernismens kunst, nå oppvarmet som restemåltid? Brengels bilder ligner på modernistiske colorfieldmalerier som for lengst har gått inn i kunsthistorien; Vogls objekter trekker tankene mot 1960-tallets tidlige konseptkunst – begge viser fram et repertoar som gjennom gjentakelse blir stadig mer tømt for innhold. Som klisjéer.
Utstillingen viser i hvor stor grad deler av samtidskunsten nå er avhengig av et støtteapparat, i form av kunstteori og galleritekster. For det er umulig å forstå den, om jeg vil ha mer enn den overfladiske førsteopplevelsen, uten å dykke ned i den språklige kortslutningen som utstillingen naermest tvinger meg til å foreta: en slags postkonseptuell neokonseptualisme. Nei, ikke fall av akkurat her; videre lesning er lett forståelig.
Desillusjon: Postkonseptuell er denne kunsten fordi den kommer etter 60-tallets første bølge med konseptkunst, hvor kunstnerne la vekt på idé og prosess mer enn på et tradisjonelt kunstverk. Neokonseptuell er den fordi Brengel og Vogls arbeider tar opp i seg, på ny, mange av aspektene fra den første konseptkunsten – men nå uten modernismens utopiske drøm om å føre kunsten lenger fram og høyere opp. I all sin vakre prakt er derfor det som nå vises i Galleri Opdahl en utstilling av desillusjon og manglende framtidstro.
Langt inne i disse to kunstnerskapene hører jeg et ekko av 1800-tallets forestilling om det sublime, dvs. den doble følelsen av både tiltrekning og frykt mennesket har når det står foran overveldende natur, og som noen av romantikkens malere uttrykte i kunsten (Caspar Friedrich David, Peder Balke). Senere ble det sublime igjen aktivert i det nonfigurative maleriet i årene etter annen verdenskrig, av bl.a. Barnett Newman og Mark Rothko, som for å gi betrakteren en sjelden opplevelse av åndelighet, da kun mulig gjennom billedkunsten.
Jeg ser utstillingen som en lek med denne sublime forestillingen: Brengel maler et blått rektangel i en lys malt innramming, som om det er en data- eller TV-skjerm på høykant (The Absorbunt»), et altfor trangt billedrom. Og hans helsvarte maleri «A Framed Black Square» har også den samme begrensningen innebygget, i form av rammen, som bekrefter at billedrommet slett ikke er uendelig, og dermed ikke kan vaere sublimt. Etter Malevich og Rothko er slike malerier kun et slag i luften, synes Brengel å si, der han stiller ut det fåfengte som en kvalitet i seg selv.
Absurd: Vogls manipulerte tredimensjonale kart gjør noe av det samme, der han leker med prosessen, dels som en absurd rekonstruksjon av geografiske elementer, dels som en utvisking av disse, i «Entfärbt/Decolorized», komplett med tekstilfille som har visket bort deler av Nord-Europa. Vogl manipulerer et kartografisk kildemateriale som tilsynelatende er en readymade, en funnet ferdigvare – dog ikke lenger i Duchamps ånd, men som en anemisk lek for innvidde neokonseptualister. Det samme gjør han i «Hollow Flags», en rekke med gjennomsiktige tekstiler som henger ut fra veggen på flaggstenger, som for å vise hvordan nasjonaliteter også kan gå i oppløsning (i hvert fall når kunstneren leker med dem).
Og midt i rommet: Brengels tre «Totem»-skulpturer, forførende vakre, men, viser det seg, laget av bygningsindustriens betongelementer og skumgummi. Det er dette Haris Giannouras, forfatteren av den engelske teoriteksten som følger utstillingen, kaller for ironisk metafysikk. Altså meningstomhet, rett og slett.
Den forførende utstillingen viser seg å vaere et luftslott med klart metapreg, for det vi ser er kunst som biter sin egen kunsthistorie i halen. Og jo mer den biter, jo mer sluker den – og jo mindre blir tilbake. I så måte er utstillingstittelen treffende: «Lesser than the Hole»; den viser at det som er tilbake er enda mindre enn et tomt hull. De to utstillerne arbeider hardt for å vise begrensningen og meningsløsheten i visse av vilkårene for dagens kunst. De stiller opp et speil foran egen kunst, og det de ser der, er tomhet.