Fascinerende steg i van Goghs slitte sko
FILM: Filmen om Vincent van Goghs mest produktive og dramatiske periode gir et sterkt, vakkert og rørende innblikk i kunstnerens plagede og uforståtte sjel. Mathieu Amalric, Emmanuelle Seigner. Lengde: 1 time 51 min. Aldersgrense: 6 år. Kinopremiere: 23. februar.
I 1996 laget den amerikanske regissøren Julian Schnabel film om livet og karrieren til kunstneren Jean-Michel Basquiat («Basquiat»), og han er selv en etablert neo-ekspresjonistisk kunstner. Nå har han laget en film om Vincent van Gogh, som først og fremst speiler og reflekterer rundt selve kunsten.
Filmen starter i Paris. Vincent van Gogh er lei av grått, lengter etter et sted med blå himmel, farger og natur. Hans venn Paul Gauguin foreslår å dra sørover. Dermed installerer van Gogh seg i Arles. En ny verden av farger og sanseinntrykk åpner seg. van Gogh får ikke nok av å se, nyte og male frodigheten og fargene. Han ser en evighet i naturen som han ikke helt forstår. En ny epoke i kunstnerlivet hans er startet. Den mest produktive og nyskapende, men også den mest dramatiske og tragiske.
Flott og krevende form Akkurat slik Gogh malte bare for seg selv, er «At Eternety’s gate» heller ikke laget for for et stort publikum. Den fragmentariske fortellerstilen, lys- og fargebruken, den brå klippen og den febrilsk vinglete kameraføringen viser tydelig at regissøren vil inn i van Goghs sjel og hjerne, og vise hvordan han opplevde verden rundt seg. Som igjen resulterte i de ekspresjonistiske trekkene i kunsten hans. Det er fascinerende, men også krevende å følge.
Med sin saeregne balanse mellom form og innhold, har Schnabel laget en svaert original film, som nesten oppleves som et kunstverk av van Gogh selv. Samtidig får vi et fascinerende innblikk både i van Goghs kunstnersinn og datidens kunstsyn. Forholdet, samtalene og diskusjonene mellom van Gogh og kunstnervennen Paul Gauguin bidrar også til det. Senere i livet blir vi også kjent med van Goghs åndelige refleksjoner gjennom dialog med en prest spilt av Mads Mikkelsen.
Schnabels Van Gogh er et kompromissløst kunstgeni som var forut for sin tid, med åpenbare mentale utfordringer. Slett ikke så stakkarslig som bildet av ham har fått festet seg. Ja, han var lutfattig og misforstått, han skar av seg øret og fikk bare solgt ett eneste bilde mens han levde. Samtidig hadde han enormt stor glede av naturen, farger og selve maleprosessen, og en urokkelig tro på at det han gjorde var riktig og viktig for ham selv.
Fantastiske Dafoe
Oscar Isaac er flott som den mer dynamiske og markedsorienterte kunstneren Paul Gauguin, som lenge var en god venn, kollega og samtalepartner for van Gogh.
Willem Dafoe virkelig briljerer i hovedrollen som Vincent van Gogh. Dafoe er Oscar-nominert for rollen, og hadde virkelig fortjent å vinne denne gangen. Med hele sin kropp, stemme og sjel får han fram nyansene i den kompliserte kunstneren. Fra hans største glede over den evigheten han mener å se i naturen, til den dype, forvirrende avgrunnen som verken han selv, hans naermeste eller samtiden forstår.
Med sin saeregne balanse mellom form og innhold, har Schnabel laget en svaert original film, som nesten oppleves som et kunstverk av van Gogh selv.