Da Arbeiderpartiet skapte krise
POLITIKK: Den borgerlige regjeringen tok fullt ut sitt ansvar for å løse de problemene som et dramatisk fall i oljeinntektene førte med seg på 80-tallet, men ble nektet mulighet for det.
Kåre Willoch
Gunnar Berges innlegg i Aftenbladet 18. februar hadde den grovt villedende tittelen «Willoch tar ikke ansvar.» Det var jo nettopp ansvar den regjering jeg ledet tok, da den i 1986 satte sin stilling inn på å få gjennomføre raske og effektive tiltak for å hindre at et drastisk fall i oljeinntektene skulle føre til krise i Norge. Men etter at Arbeiderpartiet klarte å få forkastet disse tiltakene i Stortinget – og sikret seg regjeringsmakten – kom krisen likevel.
De andre delene av Berges kritikk i det samme innlegget mot den borgerlige politikken, mener jeg at jeg har tilbakevist i min artikkel i Aftenbladet 13. februar, så det lar jeg ligge denne gang. Men hvis noen ønsker mer om det, kommer jeg gjerne tilbake.
Kostbare løfter
Foran valget i 1985 – efter fire år med borgerlig regjering og sterkt forbedret samfunnsøkonomi – gikk Arbeiderpartiet inn for en voldsom økning i de offentlige utgiftene, kortere arbeidstid, lavere pensjonsalder – og at Stortinget skulle vedta lavere rente. Samtidig forsikret de at det ikke ville øke summen av inntektsskatter. Til tross for at Norge da fremdeles hadde betydelig gjeld til utlandet, lovet de også at disse utrolig, kostbare løftene ville de gjennomføre selv om oljeprisen skulle falle.
Så falt oljeprisen voldsomt. Norges reserver var så begrensede at det ble tvingende nødvendig med noenlunde raske tiltak for mindre utgifter og større inntekter. Den borgerlige regjeringen la stor vekt på at forslaget skulle bli akseptable for opposisjonen. Den strakk seg så langt at endog SV’s leder Hanna Kvanmo mente at den sosialistiske opposisjonen burde godta dens forslag. Og Fremskrittspartiet hadde før valget lovet at hvis statsministeren stilte kabinettsspørsmål i en sak, ville Frp stemme for regjeringens forslag.
Efter slike positive signaler fra opposisjonen fremmet regjeringen sin «pakke», som første del av en politikk for å hindre krise. Men så stemte Arbeiderpartiet mot, og fikk med seg SV og Frp’s ene representant. Sistnevnte brøt det løftet han hadde gitt om å stemme for hvis statsministeren stilte kabinettspørsmål. De absolutt nødvendige forslagene for å hindre krise ble forkastet. Regjeringen gikk av, men viljen til å medvirke til at etterfølgere kunne hindre krise var klar.
Det var stikk motsatt
Det er dette – at den borgerlige regjeringen satte all mulig kraft bak en pakke med upopulaere forslag – og endog satte regjeringens stilling inn på å få vedtatt dem – som Berge kaller ikke å ta ansvar. Om dette – at vi satte mest mulig parlamentarisk kraft bak nødvendige tiltak – skriver han at «Willoch kastet kortene og overlot til Arbeiderpartiet å rydde opp.» Jeg tillater meg å mene det stikk motsatte.
Men så viste det seg senere at Arbeiderpartiet i virkeligheten var for de tiltakene som det hadde stemt mot for å kaste regjeringen. Og så, etter at det hadde sikret seg regjeringsmakten, fremmet Arbeiderpartiet selv de forslagene om tiltak mot krisen som de nylig hadde stemt mot, sammen med SV og Fremskrittspartiet. Da stemte Høyre selvfølgelig igjen for tiltakene, for å hindre krise.
Klarte ikke å hindre krisen
Men Arbeiderpartiet gikk for sent over til det motsatte av sin tidligere politikk, og klarte ikke å hindre den økonomiske og sosiale krisen som rammet Norge noen år senere.
Kort sagt: Den borgerlige regjeringen tok fullt ut sitt ansvar for å løse de problemene som et dramatisk fall i oljeinntektene førte med seg, men ble nektet mulighet for det. Arbeiderpartiet misbrukte situasjonen til å sikre seg regjeringsmakten. Det fikk alvorlige skadevirkninger. Under det nye Arbeiderpartistyret ble det nye rekorder både i arbeidsløshet og renter i Norge.