The things we do for mone... love!
KONSERT: 10cc har nok hits - og nok futt i seg - til å lage en koselig mimrekveld.
Leif Tore Lindø
10cc, Stavanger Konserthus (Kuppelhallen) lørdag kveld. Publikum: 700. Spilletid: 95 minutter.
Midtveis i 10cc-konserten i Kuppelhallen kom følelsen av déjà vu. Det var noe Graham Gouldman sa som begynte å rotere i hjernen, og plutselig falt mynten ned: Han tok nøyaktig den samme vitsen, på samme sted, med samme kroppsbevegelser, i Sandnes for noen år siden. Dette var en slags reprise. Men sånn er det. Disse turneene med gamle helter, i dette tilfellet 10cc, er jo repriser. Intet nytt under solen. Vi ser og lytter bakover i tid. Spenningen ligger gjerne i om det fremdeles er futt i dem, de som fyker fra by til by og flyter på gammelt flesk. Spiller de godt? Har tiden gått fullstendig fra dem? Er de blitt revyutgaven av seg selv som unge?
Svaret for 10cc sin del er...nei, de klarer seg ganske godt. Fra første gitarsolo på «Wall Street Shuffle» blir det klart at om de er litt keitete i bevegelsene, om stemmene ikke er 100 prosent lenger, så har de nok bensin på tanken til å komme fra kvelden med aeren i behold. Rick Fenn har saft nok i hendene til å spille gitarsoloer. Paul Burgess ser ut som han holder på å kjede seg i hjel, men han kan spille trommer. Totalen er ganske god for bandet som hadde sin storhetstid før Falklandskrigen.
Art for art’s sake
Det er aerlig arbeid å fyke rundt med sine gamle hits, hvis du spiller dem godt, byr på deg sjøl og liker det du holder på med. Graham Gouldman & co. ser ut til å trives. De forteller litt om gamledager, vitser med hvor gamle de selv er og ikke minst: De henter fram en god del fine ting fra sin musikalske fortid. «Art For Art’s Sake» sitter godt, «Live Is A Minestrone» er for spesielt interesserte progfolk, «Wild Old Men» humper og går og vi får en skikkelig påminnelse om hvorfor progen, som utgjorde rundt halvparten av gamle 10cc, kan vaere både steintøff og en fryktelig prøvelse. «Clockwork Creep», skrevet av skruene Kevin Godley og Lol Creme, er altså en samtale mellom et fly og en bombe. Mhm. Også den spiller de nøyaktig, kraftfullt og godt, men sangen er en musikalsk AFP-kandidat.
AErlig arbeid
Kveldens lengste, som forventet, var «Feel The Benefit». Den går og går og går med sine ørten partier. Etter 12–13 minutter er man litt sliten, men de spiller også denne godt - og de synger godt. Like etter, nesten for å bøte på skaden, spiller de superhiten «The Things We Do For Love». Den er omtrent like slapp i dag som den var i 1977, og de legger ikke veldig mye arbeid ned i akkurat denne. Før de pliktløp-spiller «Dreadlock Holiday» (I don’t like reggae...), dempes lyset og det velkjente forspillet til «I’m Not In Love» legger seg som deilig, tykk 1975-tåke inne i Kuppelhallen. Jo, det er mulig tiden har taeret litt på noen av sangene til 10cc. Det låter kanskje ikke veldig friskt, det sprudler ikke og har mer enn et lite preg av husker du-nostalgi. Men her og der treffer de fortsatt blink etter 45 år, og ingen steder er det så tydelig som på denne klinassviskå. Den er, som så mye annet fra 10cc, en pussig sang som ikke følger normalt poprock-regelverk. Men her fant de gull i 1975, og de framfører den rørende likt originalen, med hviskende «big boys don’t cry» på boks, silkemyk vokal og til trampeklapp fra salen.
Ekstranumrene er så som så, også a capella-versjonen av «Donna», som har vaert fast moroinnslag på slutten de siste årene. Men folk gikk nok forholdsvis lykkelige ut i Bjergstedparken etter en god tur ned memory lane med et band som tar nostalgi-jobben på alvor. Fair enough.