Mesterlig fra Ali Smith – igjen
ROMAN: Også i bind 2 av sin «årstidskvartett» fryder og imponerer Ali Smith med mesterlig romankunst, båret fram av sin norske oversetter. Ali Smith: Vinter. Roman. 287 sider oversatt av Merete Alfsen. Forlaget Oktober.
«Vinter» er andre bindet i skotske Ali Smiths (1962, debut 1995) romanserie med de fire årstider som titler. «Høst», det første, kom på norsk for et år siden, og handler om et britisk samfunn som her og nå er i ferd med å gå i oppløsning. Det handler om naerhet og vennskap over generasjoner og (nasjonalt) opphav. Og det handler om kunsten som mulig alternativ og veileder bort fra sosial, politisk og mellommenneskelig kollaps, alt sammen mesterlig formidlet gjennom skildringen av noen få personers liv og samhandling.
Stilen og framstillingsteknikkene er de samme og gjenkjennelig smith-ske i «Vinter», bare enda mer komplekse og utvidete, slik at forfatteren ved hjelp av et fåtall personers innbyrdes forhold makter å blottstille og belyse en vrimmel av tematikker og lar dem fungere som speil for et helt samfunns konflikter og forestående sammenbrudd.
Konflikter
Det hele begynner oppunder jul, da naturskribenten, twitterbloggeren, sjarlatanen samt vokteren av andres copyright, Arthur – gjerne kalt Art – skal besøke sin gamle mor på hennes digre, nedslupne eiendom i Cornwall. Det forventes at han tar med seg kjaeresten Charlotte, så hun får hilse på sønnens utvalgte. Men så skjaerer det seg mellom Charlotte og Art, så han kommer i stedet med Lux, som han slumper til å treffe, og som det utover i boka viser seg har en broket multinasjonal bakgrunn og opplevd mer enn de fleste ville komme godt fra.
Mora er en syttiårig fallert forretningskvinne (kjedebutikken hennes, Tarv og ting, er konk), konservativt forstokket, og med tilsvarende bastante synspunkter på alt og alle fra familie til (andre) fremmede. Til høytiden – om det er ordet for denne dickensinspirerte scenarioen – dukker også moras eldre søster opp, en radikal overlever fra sekstiåras atom-, antikrigs- og kvinnesaksdemonstrasjoner. Søstrene har ikke sett hverandre på lang tid, men har bestandig og hver for seg holdt levende et intenst motsetningsforhold til hverandre.
Vrimmel av temaer
Ved hjelp av denne fåtallige kjernebesetningens samvaer, dialoger og refleksjoner samt erindringssnutter tilbake til samtlige tiår fra sekstitallet av, makter Ali Smith å avkle, belyse og drøfte en vrimmel av innbyrdes sammenhengende tematikker, og som folk har slåss med og mot hverandre om til denne dag, som økonomi, penger og politikk, forurensing og økologi, identitet og «vi» versus «dem», flyktningstrømmer, media, rustninger og atomvåpen, romfart, kunst og politikk, kunnskap og innsikt (hvori opptatt google), blogger, hallusinasjoner og virtuelle fenomener, digitalisering og vanmakt, robotisering og menneskelig utilgjengelighet, drøm og dikt, samt forstillelse og oppriktighhet; familiekonflikter og søskenhat på mikroplanet.
Ali Smith er en virtuos forfatter som lar karakterene utfolde og avsløre seg, kanskje også selv vinne innsikt, gjennom det de sier, gjør og opplever, i dialoger eller ved måten hun skildrer dem, eller om det kjennes bcyedre slik: ved direkte inngripen og henvendelser til leseren à la «la oss nå …», og slik tar leseren ved hånden mens handlingen skyter fart.
Kynisk og kjaerlig
Alle har sitt å baske med, og noen er mer avklarte enn andre – ikke nødvendigvis med alderen. Ali Smith kan sammen med personene sine vaere både kynisk og kjaerlig, i hvert fall er hun aerlig, der hun lar noen av dem beflitte seg på å se det de må se, om nødvendig ved å insistere på at «alt som er symbolsk, skal avsløres som løgn». Eller hjelpe andre til selvinnsikt ved å påpeke at «det er gode penger i å fornedre seg». Men selv når «atmosfaeren tetner som tyknende saus» mellom personene, er det fornøyelig å dele selskap med dem.
Det skal og bør vi også takke den norske oversetteren for: Merete Alfsens kongeniale norskversjon byr på finurlige språkgleder som ikke ville vaere gjenkjennelige om man oversatte hennes gjendiktninger bokstavelig tilbake til engelsk, f.eks. på side 40, 109, 156. Det er en fryd. Heldig den forfatter som har en slik oversetter.
À propos den pågående norske diskusjonen om lån, sitater, appropriasjoner og tjuerier fra andre forfatteres tekster: «Vinter» avrundes med henvisninger til andres verk, fra Shakespeare til Rachel Carson, fra Dickens til Norsk etymologisk ordbok. I all venstrevridd åpenhet.