Førstereis

DRØSET: Bortsett fra tidspresset, lå alt til rette for at det ville bli en fin tur.

Hun kikket opp. Det var overraskende fint vaer: Blå himmel og tilnaermet skyfritt. Hun hadde dristet seg ut med vårkåpen, og ikke den evinnelige Goretex-uniformen med ull under.

Hun hadde sågar spasert til jobb. Veldig fint, men det var også derfor hun nå måtte ty til lånesykkel for å få gjort unna et aerend på andre enden av byen. Distansen ville ta henne fort naermere 35-40 minutter å gå tur retur.

Utenfor jobben sto et stativ, med tre hvite, solide bysykler. Hun hadde ledd litt av dem da de ble innført, de var så retro at de minnet henne om farmors sykkel fra 60-tallet, med kjolebeskyttelse og lavt innsteg. Og to gir.

Men det hele var overraskende enkelt å bruke. Bestill, hent, betal.

Det gikk så det suste, eller så naer man kommer på lånesykkel. Hun kostet på seg en liten trall og smilte til de hun passerte. Følte seg litt som hun i Brelett-reklamen. Det gikk faktisk plystrende. Helt til hun hadde passert torget, og bakken ned mot sjøen kom. Hun forsøkte bakbremsen. Ingen effekt. Forbrems, minimal hjelp å få. I panikken trødde hun bakover – et av barndommens glansnummer, å komme skrensende inn i skolegården – men naturligvis var ikke retrosykkelen så retro, så det var ingen bremser der heller. Hun tok desperat en ny runde med håndbremsen. Nei. Hun kjente svetten rant.

Dermed endte hun med en (også det ganske klassisk) retrobremsevariant kjent fra barndommen, der hun stråket med begge beina, lett hengende over styret, mens hun kjekt hoiet «håi, håi» mot fotgjengerne som naermet seg sebrastripene. For ringeklokka var like svak som Stavangers innvendninger mot cruisetrafikk. Heldigvis gikk det i likeste laget, og hun la på igjen utover kaien.

På hjemveien kjente hun at bronkitten lå og rumlet stadig høyere i brystet. I siste bakken kjente hun blodsmaken. Den sykkelen var da hakket tyngre enn det meste hun hadde forsøkt. Ikke to gir. Men tre. Og en ganske sliten elmotor.

Hun trillet sykkelen i stativet. Klokket ut på 30 velinvesterte kroner. Meldte fra om skrantende bremser og slarkete gir på den fiffige skjermen på sykkelen.

Det hadde vaert en fin tur. Men neste gang tok hun sin egen sykkel. Og astmamedisinen.

Det gikk så det suste, eller så naer man kommer på lånesykkel.