Tvangsbehandling kan i enkelte tilfeller vaere nødvendig
RUS/PSYKIATRI: Vi vil oppleve flere tragiske hendelser i årene som kommer dersom man ikke endrer på reglene for bruk av tvang overfor de som lider av psykose og rusmisbruk.
Tor Ketil Larsen
Aftenbladet har den siste tiden rettet oppmerksomhet mot «Siw», som utviklet en alvorlig psykose etter flere år med rusmisbruk. Hun døde til slutt på et uverdig vis i relativt ung alder og uten at hjelperne slapp til.
Journalistene har på mange måter vist «Siw» respekt ved å fortelle hennes historie, men de retter ikke søkelyset mot det som kunne ha hjulpet henne, nemlig bruk av langvarig tvangsbehandling. Journalistene skriver at de som forsøkte å hjelpe henne, ikke samarbeidet godt nok. Slik jeg ser det, er dette et blindspor. Det nytter ikke med godt samarbeid når den det gjelder ikke vil ta i mot hjelpen.
I tillegg har vi nå opplevd et fullstendig meningsløst drap i Haugesund, begått av en person som rettspsykiatere, ifølge mediene, tidligere har anbefalt at skulle komme på dom til behandling; påtalemyndigheten henla saken og ser ut til å ha stolt på at psykiatrien skulle vaere seg sitt ansvar bevist. Det var ikke et godt valg.
På grensen til skandaløst
Politikerne, med helseministeren i spissen, har nemlig bestemt at bruk av tvang skal reduseres i Norge, uansett pris. Faktum er at det ikke finnes forskning som viser at vi bruker for mye tvang i norsk psykiatri. Forskningen viser at tvangsbruk varierer i ulike helseforetak, men ingen har utført en studie på om tvangen brukes riktig eller ei. Likevel har politikerne bestemt at tvangen skal reduseres.
Slik jeg ser det, er politikernes innblanding i hvordan man skal gi behandling i psykiatrien på grensen til å vaere skandaløs. Hadde noe liknende skjedd innen kreft- eller hjertemedisin, hadde folk flest gått i fakkeltog og stått på barrikadene. Ingen hadde akseptert at politikerne vedtok å redusere bruken av cellegift eller hjerteoperasjoner fordi denne type behandling varierte i ulike deler av landet.
Dessverre er det ingen mennesker med psykoselidelse og rusavhengighet som orker eller kan organisere den protestbevegelsen som er påkrevd. Pårørende til disse pasientene er utslitt og hjelperne fortvilet fordi de ikke får anledning til å iverksette virksomme tiltak. Psykiatere og psykologer som forsøker å rope varsko, blir anklaget for å like å bruke tvang. Sannheten er imidlertid at tvang – i enkelte tilfeller – er den beste måten å gi behandling og omsorg på.
Tar en kalkulert risiko
Jeg har jobbet med denne pasientgruppen i over 30 år og jeg er dypt bekymret for det vi nå er vitne til. De sykeste av de syke i psykiatrien får ikke den hjelpen de er i behov av. Kapasiteten på sengeposter er systematisk bygget ned de siste 10 til 20 årene på tross av sterk motstand fra de som daglig jobber med disse pasientene. Politikerne har bestemt at behandlingen skal skje poliklinisk og i folks hjem. Regelverket rundt bruk av tvang er blitt gjort så komplisert og byråkratisk at man nesten er garantert å trå feil dersom man forsøker å iverksette langvarige tiltak.
Det vi nå opplever er en kalkulert risiko fra politikernes side. Man har vedtatt lovendringer basert på populistiske ideer om at alle mennesker er i stand til å ivareta sine egne interesser. Det er ikke virkeligheten; en del av oss evner i perioder ikke å se at vi er psykisk syke, og vi klarer da heller ikke å velge å ta i mot den behandlingen som faktisk virker. Ved psykose og rus er det to faktorer som er ekstremt virksomme: rusfrihet og medikamentell behandling.
Vent flere tragiske hendelser
Vi kommer til å oppleve flere tragiske hendelser i årene som kommer dersom man ikke endrer på reglene for bruk av tvang slik at det igjen blir mulig å etablere langvarig og stabil hjelp og behandling for de som lider av psykose og rusmisbruk. Det er ikke hendelser jeg ser frem til å vaere vitne til, saerlig fordi jeg vet at det er mulig å forebygge en del av dem.
Kanskje kan vi håpe at fortellingen om «Siw» kan føre til en protestbevegelse mot uansvarlige politikere, men jeg må tilstå at jeg også her er pessimist; mest sannsynlig vil denne pendelen svinge så langt ut at det må flere tragedier til før man tar til vettet og lemper på regelverket.
Når pasienter ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv, er det helt nødvendig at hjelpeapparatet stiller opp og setter rammer. I noen tilfeller må dette også gjøres ved hjelp av tvang.