Fin-fint om febrilsk fosterfamilie
FILM: «Instant family» gir et både naert, morsomt og pinlig innblikk i livet som fosterforeldres mange fallgruber og fornøyelser. Instant family:
Sjanger: Komedie. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Sean Anders. Skuespillere: Mark Wahlberg, Rose Byrne, Isabela Moner, Gustavo Quiroz, Julie Hagerty, Octavia Spencer. Lengde: 1 time 58 min. Aldersgrense: 9 år. Kinopremiere: 1. mars.
Det opplagte er å stemple «Instant family» som en typisk Hollywood-komedie. Tabloid i fortellerformen og med ørlite for kjapp og febrilsk dialog når den skal vaere morsom. Samtidig tar den for seg et interessant og lite belyst tema: hvordan er det å vaere fosterforeldre, med alle de utfordringene det medfører? «Instant family» greier faktisk å gi et meningsfylt innblikk i det i alt det komiske kaoset.
Barnløse Ellie og Pete har endelig landet i middelklassens strømlinjeformede trygghet. Nå mangler bare én ting: Etter fosterfamiliekurs og en slags speeddatingevent der de kunne velge og vrake blant unger som trengte et hjem, endte de opp med de tre søsknene Lizzie, Juan og Lita.
Ellie og Pete er SÅ motiverte! Her skulle de få gjøre noe for noen som trengte et godt hjem. Men det skal ikke gå så veldig lang tid før de drømmer om å sende ungene tilbake.
Det er fire parter her: fosterforeldrene, fosterbarna, barnevernet og barnas biologiske forelder. Alle får prestentert sin side, på både opplysende og morsomt vis.
Barnevernets folk er en kyniker og en idealist, som på skrudd vis utfyller hverandre. Møtene i støttegruppen for fosterforeldre står for mange av de morsomste øyeblikkene. Her får vi svar på det meste av det vi lurer på, men ikke tør å spørre om.
Ungene er, som unger flest, både skjønne og ufordragelige. Problemet er jo bare at Ellie og Pete ikke har noen erfaring som foreldre i det hele tatt. Alt må laeres fra bunnen. Og det litt kvikt!
Et godt og drevent komediensemble til tross: filmens store stjerne er unge Isabela Moner som tenåringen Lizzie, en tøff og smart jente som har mistet de fleste illusjoner etter år i fosterbarnsystemet. Hun lengter bare etter at moren skal komme ut av fengsel og vaere rusfri. Moner gir Lizzie en så interessant karisma at hun burde fått sin egen film.
«Instant family» er best når den verken er for ellevill eller for rørende. Og når den gir innblikk i alle de «forbudte» tankene og følelsene i det som viser seg både å vaere et stort ansvar og følelsesmessig påkjenning for alle parter.