Poserende om nytelsen og døden
FILM: Det kan faktisk bli kjedelig å følge livet til promiskuøs-intellektuelle homofile fra seng til seng, når karakterene ikke engasjerer, og følelsene virker påtatt. Elsk, nyt – og løp for livet!
Originaltittel: Plaire, aimer et courir vite. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Frankrike 2018. Regi og manus: Christophe Honoré. Skuespillere: Vincent Lacoste, Pierre Deladonchamps Denis Podalydès Adèle
Wismes, Thomas Gonzalez, Clément Métayer, Quentin Thébault, Tristan Farge, Sophie Letourneur. Lengde: 2 timer 7 min. Aldersgrense: 12 år.
I fjor bød fransk film på den fabelaktige «120 slag i minuttet», om aids-aktivisme i Paris i første halvdel av 90-tallet. Og her kommer «Elsk, nyt - og løp for livet!» fra samme tidsepoke og med delvis samme tematikk: homofiles liv og situasjon i den mest usikre og kaotiske aids-aeraen. Men der slutter likhetene.
Der førstnevnte boblet over av engasjement, sterke følelser, og en følelse av at liv sto på spill, har årets film en mer kjølig-intellektuell tilnaerming til det som føles som en ganske stereotypt framstilt homofil livsstil. Her lever sex-fiksert promiskuitet godt, hiv-epidemien har rammet med full kraft.
Forfatteren Jacques naermer seg 40, har en sønn med en venninne, og en elsker på hver finger. Han er alltid på jakt, alltid seksuelt søkende. Selvsentrert og utseendefiksert. Ikke en type man får sympati for, en vi bare opplever overflaten av. Alle følelsene hans virker påtatte og poserende.
Filmens store problem er at han ikke er interessant nok.
23-årige Arthur er lettere å bli klok på, en ung, engasjert og livsglad student, som også omfavner den samme nytelsesbaserte livsstilen som Jacques. Da han og Jacques naermer seg hverandre, blir Jacques’ tiltakende helseproblemer et stort hinder for det livet de ønsker å leve sammen.
Vakre mennesker og omgivelser, og svaert så intime sex-scener er en løs ramme til en historie som stort sett jabbes fram. Fra ordrike, pretensiøse doseringer om forskjellige typer blonde menn til selve budskapet: Livet må leves slik man ønsker å leve, selv om døden venter.
De fineste øyeblikkene i «Elsk, nyt - og løp for livet»» kommer i de ikke-kjønnslige relasjonene, altså i noen hverdagslige, gjenkjennelige og intime samtaler mellom naere venner.
Aids-temaet er jo vondt nok, og tidvis gripende behandlet. Men å legge handlingen til tidlig 90-tall betyr at vi har sett dette før, og gir også en litt utdatert følelse.
At denne filmen markedsføres som «dypt medmenneskelig feelgood-beretning om kjaerlighet, vennskap, håp og latter gjennom tårer» er ekstremt villedende.