Takk til de som står i strid
LEDER: Rettigheter vi i dag tar for gitt, har noen kjempet fram med stort mot.
Det er 8. mars i dag, og mange vil ta til gatene i norske byer for å markere Kvinnedagen og forsvare kvinners rettigheter. Det er saerlig vinterens politiske spill om endringer i abortloven som forventes å føre til sterkt og bredt engasjement.
Om man er enig eller uenig i årets paroler, om man føler seg hjemme i toget eller ikke, er det god grunn til å feire dagen, og sende en respektfull takk til de som har tatt kampene for rettigheter vi har.
Da det i 1905 skulle vaere folkeavstemming om svenskeunionen, sendte den mektige kvinnesakskvinnen Fredrikke Maria Qvam straks telegram til Stortinget og argumenterte for at kvinnene også måtte få stemme. Det gikk ikke gjennom.
Qvam var blant de privilegerte, oppvokst i et hjem der Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje vanket, gift med jurist, amtmann, justisminister og en gang statsminister Ole Anton Qvam, som døde i 1904. Hun brukte posisjonen sin, nettverket sitt, familien sin.
Andre kvinner ville starte underskriftskampanje. Qvam var skeptisk, tiden var for kort, mente hun.
Men de begynte likevel, kvinnene rundt i landet, på Røros, i Drammen og i Trondheim. Knapt tre uker senere ble nesten 280.000 underskrifter levert til støtte for unionsoppløsningen. Til sammenligning var det 380.000 menn som stemte. I 1909 og 1912 fikk kvinnene prøvestemme ved Stortingsvalget. I 1913 var det ikke flere argumenter igjen for ikke å gi dem stemmerett.
Kvinnene stemte på etablerte, politiske partier. De laget ikke noe «Fruentimmerstyre», slik mange mektige menn fryktet. Men de endret skeive og undertrykkende strukturer i samfunnet.
Å ta privilegier fra noen som er mektigere enn deg, har alltid krevd stort personlig mot, utholdenhet og disiplin. På tvers av klasse og geografi. Det gjaldt også da millioner av kvinner på oppfordring fra de få og mektige tok i bruk merkelappen #metoo i 2017.
Og da loven om selvbestemt abort ble vedtatt med én stemmes overvekt i 1978, lå det en lang og tverrpolitisk kamp bak. At 70-tallsfeministene flyttet det som før ble sett på som privat over i det politiske, satte også vold mot kvinner og barn på det politiske sakskartet, og de første krisesentrene ble opprettet.
Om støyen for noen har blitt høy det siste året og nyansene stått i fare for å drukne, skal vi huske at demokrati koster. Og sende en takk til de som har gått før oss og betalt prisen med eget mot.
Å ta privilegier fra noen som er mektigere enn deg, har alltid krevd stort personlig mot, utholdenhet og disiplin.