Menisken

DRØSET: Det er ikke greit å bli gammel.

Det var på Knaben det hendte. Oppe ved de gamle gruvene rundt Grunnevassknuten. Han hadde akkurat begynt å gå, vaepnet til tennene, da han gled og vrikket kneet. Dette var tidlig om morgenen, og jaktdagen hadde akkurat startet.

Rapportene tydet på enorme mengder rype i fjellet. Rene hønsegården. Både han og hunden hadde gledet seg til dette i mange uker. Han hadde fantasert om å fylle fryseboksen med vilt. Derfor sa han ingenting til de andre om at kneet hans hadde begynt å hovne opp.

Da de seks timer seinere kom tilbake til bilen, var kneet på størrelse med en vannmelon. Han hadde ikke fått en eneste rype, tåken var tett som ertesuppe hele dagen.

Etter noen uker med energisk hinking og sutring gikk han og tok et bilde. Og fikk vite at menisken var gåen. Igjen. Den røyk i det andre kneet for noen få år siden. Da ble han operert hos en snill doktor i Jåttåvågen, og ingen sa et ord om at han hadde blitt for gammel.

Men nå hadde pipa fått en annen lyd. For å gjøre en lang historie kort nok til å passe i denne spalten, var beskjeden at det har liten hensikt å operere så gamle folk som ham.

Så gamle folk som ham. Nå var han altså der. 51 år og allerede et vandrende lik, hinsides medisinsk hjelp. Bare å vente på den uunngåelige slutten.

Månedene gikk. Han hinket og sutret videre, til glede for sine omgivelser. Hunden var også sur, for lufteturene ble kortere og kortere. Han ble så desperat at han til og med prøvde å trene. Nytteløst.

Til slutt ga de seg. Det blir operasjon. Nå bekymrer han seg for at han ikke vil ha noe å syte over. Alltid er det noe.

Månedene gikk. Han hinket og sutret videre.