Kvinnedagen er en seiersdag
8. MARS: For meg er kvinnedagen en seiersdag, hvor jeg får muligheten til å rette søkelyset på kvinnene som har gått foran meg, og kvinnene som kommer etter.
Anne Kristin Bruns
kunne for at vi barna skulle ha det godt og komme oss frem i livet.
Når jeg er blitt eldre ser jeg hvor mye generasjonene før meg har utrettet. Både fra de små linjene som min egen familie, og de store linjene som 8. marstog og kvinner som står opp for egnes og den neste generasjonens rettigheter. Jeg har i løpet av livets sett utviklingen fra flertallet av hjemmevaerende mødre til at flertallet får utdanne seg og vaere i jobb. At i de politiske partier, også KrF, har gått fra å vaere mannsdominerte til å bli mer jevne. At kvinner og menn har både muligheter og retten til å ta den utdanningen de ønsker seg.
Sto sammen og kjempet
Jeg er takknemlig for de generasjonene som gikk foran, som gjør at jeg i dag kan vaere politiker på lik linje med en mann. Som gjør at jentene mine kan utdanne seg til det de vil. Og i det jeg feirer dette, blir en ting soleklart for meg: Dette hadde ikke gått om kvinner ikke sto sammen og kjempet. Og nå er det min tur, og mine døtres tur, og en gang kanskje dere døtres tur. Det er en seiersdag.
Selv om ting er bra, så må vi likevel kjempe for våre rettigheter. For eksempel et Norge med flere kvinnelige ledere, kjempe mot menneskehandel både i Norge og utenfor. Hjemmevaerende kvinner i minoritetsgruppene, forfulgte kvinner i andre land, enslige mødre, småbarnsmødre som selv vil bestemme hvor lenge de skal gå hjemme, bestemødrene som sitter på eldreboliger. Det er mye man kan kjempe for, og det føles vanskelig å velge en ting.
Kan endre verden
Men om jeg må velge, så er det dette: At jentene som vokser opp i 2019 skal kjenne hvilken grunnmur de står på. At de skal oppleve både trygghet, raushet og anerkjennelse i det å vaere jente. At vi overbeviser de om at de ikke bare kan endre Norge, men gjøre endringer utenfor våre landegrenser. At vi som samfunn kan løfte dem opp, enten vi er laerere, mødre, fedre, deres første sjef eller danseinstruktør. Min mann, som er amerikaner, har siden jentene våre var små sagt at «you can change the world», og jeg ser at de tror på det. Jeg vet at jeg tror på det. Mitt ønske er at jentene som vokser opp, skal få kjenne at de står på den samme grunnmuren som meg, som er bygd opp av kvinner som har gått foran. Og minner vi de ofte nok på det, så kan de faktisk endre verden.
Vi må ikke glemme at kvinnedagen også er noe vi feirer. At vi feirer en vei vi har gått, og et samhold som har stått sterkt i generasjoner.