Pop med stål i ben og armer
PLATE: Det skal ikke sies noe stygt om Aurora, Astrid og Dagny, men det er Sigrid som er tøffest.
Geir Flatøe
Sigrid: "Sucker punch" (Petroleum)
Fornavn-jentene dominerer norsk pop, og det ikke bare her hjemme de vekker oppsikt.
Musikalske bautaer som NME og Q Magazine lovpriser debutalbumet til Sigrid denne uka. En avis som The Times også, for den saks skyld.
I fjor var hun BBCs Sound of 2018, en prestisjetung avstemning som forteller hvilke navn de har mest tro på. Hun har opptrådt på «Jools Holland», «Top Of The Pops», «The Graham Norton Show», «The Tonight Show» og «The Royal Variety Show», steder der ikke hvem som helst slipper til. At ikke «Don't kill my vibe» ble årets låt under Spellemanspris-utdelingen i 2017 får vaere så sin sak («Fy faen» med Hkeem og Temur vant). Hun ble i hvert fall årets nykommer.
Nå er debutalbumet her, i stor grad en samling av singlene hun har gitt ut. «Don't kill my vibe» er selvsagt med, i lag med «Strangers», «Don't feel like crying», «Sight of you» og tittelkuttet «Sucker punch». «Dynamite» også, fra ep-en «Don't kill my vibe».
Strømme-suksesser som «High five» og «Plot twist» mangler. Selv ville jeg ønsket at ett år gamle «Raw» hadde overlevd. «Schedules» fra samme ep var heller ikke dårlig.
Hun åpner med tittelkuttet, og «Sucker punch» er en frisk låt om å bli forelsket uten å ville det. Ting kan ende galt, men av og til er man sjanseløs:
So I don't wanna be the one to Fuck this up, I swear
Out of nowhere
It hit me like a sucker punch
«Mine right now» er en tematisk fortsettelse, om kjaerligheten man kaster seg ut i uten helt å stole på den: Then I ruin the moment 'cause I picture the end.
Sigrid er 22 år gammel, og det ville vaert en smule naivt å skrive om evig kjaerlighet. Samme usikkerhet finner vi i fine «Basic», med et ønske om å gjøre det enkelt og ukomplisert. Som skapt for å bli brukt i en film eller tv-serie.
Hun lager tekst og musikk for sin egen generasjon, men når samtidig langt ut over den. Martin Sjølie står bak det meste av produksjonen, men ellers er det en flokk av medkomponister og andre produsenter innom på platen.
Oppskriften er likevel den samme: Røff pop med sterke refreng og kreative bruddstykker og temposkifter. Om hun lener seg mot 80-tallspop eller mer dagsaktuell musikk har lite å si. Hun har sitt eget varemerke.
Sigrid skriver fine sanger om usikker kjaerlighet, men vel så underholdende er det når hun gjør problemene med platebransjen til hitlåter.
Det internasjonale gjennombruddet «Don't kill my vibe» handler om mannlige produsenter hun slet med i begynnelsen: You think you're so important to me, don't you?
«Business diner» er om markedsfolk som vil gjøre henne til noe annet. Det gikk ikke. Hun er fortsatt t-skjorte, dongry og ukontrollert dans. Før eller senere vil det sikkert endre seg, men fordi hun vil det selv. Ikke fordi en direktør eller en PR-konsulent ønsker det:
Sweeter, better, angel, yeah Business dinners
You just want me to be Pictures, numbers, figures, yeah
Sigrid er et frisk pust i internasjonal pop, og det er det som bringer henne til topps. Det pluss en stemme som spenner fra myk via rappende til stålkantet, gode låter og et vesen det generelt er lett å like.
Beste spor: «Don't kill my vibe», «Sight of you», «In vain», «Dynamite acoustic».