På stram line mellom brilliant og banalt
UTSTILLING: Banebrytende? Neppe. Men noen ganger er det viktig å ha noe vakkert å hvile øynene på. Denne fotoutstillingen er ytterst severdig.
Anne Therese Tveita
syne i den omfattende fotoutstillingen Poetica på Kinokino. Utstillingen inneholder 40 utvalgte arbeider fra et hovedverk bestående av opprinnelig 60 fotografier. Alle fra perioden 2014 - 2018.
Meditativ reise
Man oppfordres til å se utstillingen som ett bilde, som en meditativ reise. Men hvert verk både fortjener og tåler å studeres i dybden. Atmosfaeren i Hamremoens fotografier kan best beskrives som en form for meditativ melankoli. Motivene stammer fra et ukjent sted, vagt gjenkjennbart mellom drøm og virkelighet, og er fanget på et tidspunkt mellom dag og natt. Hennes naermest magiske landskaper, ofte innhyllet i tåke, er mesterlig lyssatt av naturen selv. De få menneskene i landskapsbildene fremstår enigmatiske, med ryggen til og alltid på vei bort fra betrakteren, for så å formelig forsvinne inn i landskapet. Med slike vage markører oppfordres publikum til å tilføre bildene sine egne minner og erfaringer.
Utstillingen har med sine billedskjønne motiver passende nok fått tittel Poetica. Hennes billedverden ligger da også med sin duse, pastellfargede palett i et slags poetisk drømmelandskap. En oppskrift man ellers ville kviet seg for å anbefale da den krever en knivskarp presisjon skal den unngå å bikke over og fremstå svulstig og pompøs. Men Anita Hamremoen tviholder på sitt uttrykk, og hun mestrer denne balansekunsten som en linedanser.
I tillegg til landskapsfotografiene består utstillingen av et tilsvarende antall portretter.
Portrettene fremstår med samme diffuse og uhåndgripelige stemning. Menneskene observeres via refleksjoner i et speil eller vindu, gjennom et vindu, filtrert av skitt, regn eller dugg. Oftest møtes ikke blikket, og alltid finner man en forstyrrelse som fragmenterer bildet. Det vaere seg en skygge, en sprekk i glasset eller regndråper
Utstillingen har med sine billedskjønne motiver passende nok fått tittel Poetica.
Hennes billedverden ligger da også med sin duse, pastellfargede palett i et slags poetisk drømmelandskap. En oppskrift man ellers ville kviet seg for å anbefale da den krever en knivskarp presisjon skal den unngå å bikke over og fremstå svulstig og pompøs. Men Anita Hamremoen tviholder på sitt uttrykk, og hun mestrer denne balansekunsten som en linedanser.
Portretter
I tillegg til landskapsfotografiene består utstillingen av et tilsvarende antall portretter.
Portrettene fremstår med samme diffuse og uhåndgripelige stemning. Menneskene observeres via refleksjoner i et speil eller vindu, gjennom et vindu, filtrert av skitt, regn eller dugg. Oftest møtes ikke blikket, og alltid finner man en forstyrrelse som fragmenterer bildet. Det vaere seg en skygge, en sprekk i glasset eller regndråper
I all den eteriske tåken er det like fullt ett helt annet fotografi som saerlig treffer. Et verk som skiller seg ut ikke bare fordi det til kontrast ikke er innhyllet i tåke eller filtrert gjennom andre virkemidler, men også i sin komposisjon. Verket The Hands, er ett av få verk der hver minste detalj ikke bare er fremtredende men snarere helt essensiell for opplevelsen. Kvinnens hender, som har gitt bildet tittel, spiller egentlig en mindre betydelig rolle, og blikket dras via komposisjonens utsnitt, klare linjer og lyssetting i stedet til den nakne huden eksponert av klaernes dype utringning. Hver pore i den hvite huden, hvert bitte lille hårstrå har en naermest hypnotiserende tiltrekning.
Helt på grensen
Hamremoens bilder balanserer tidvis ytterst på grensen til klisjefylte instagrambilder, men utstillingen reddes inn ved at hun kategorisk har avstått fra å videre redigere bildene. Utstillingen står stødig som et resultat av svaert godt håndverk, og et årvåkent og intuitivt blikk for komposisjoner og stemninger.
Dessverre svikter utstillingslokalet med en ytterst uheldig lyssetting. Her har man en jobb å gjøre.
Representerer utstillingen noe banebrytende eller skjellsettende? Neppe, men noen ganger er det essensielt å ha noe vakkert å hvile øynene på mens man drømmer seg bort, i så måte er utstillingen Poetica på KinoKino ytterst severdig.