Jackson-dokumentar er sterkt problematisk

KOMMENTAR: Var Michael Jackson et pedofilt monster? Det spørsmålet står fortsatt ubesvart etter at to menn har brukt tre timer på å beskylde ham for akkurat dette. Søndag klokken 22.50 viser NRK 2 den HBO-produserte dokumentarfilmen «Leaving Neverland». Den blir gjort tilgjengelig i NRKs strømmetjeneste samme dag. Filmen, som i sin opprinnelige utgave er fire timer lang, er klippet ned til to episoder som hver er på i overkant av halvannen time i den versjonen som vises i Norge. Den har allerede fått konsekvenser her lokalt, ved at dansepedagogene ved Stavanger kulturskole måtte snu seg rundt og lage en helt annen forestilling enn den de har forberedt en god stund. NRK har samtidig foretatt en slags 360 graders snuoperasjon som handlet om hvorvidt Jacksons musikk skulle spilles av statskanalen eller ikke. Flere utenlandske radiokanaler har også besluttet å ta Jacksons musikk av lufta på grunn av denne dokumentaren.

Man skulle med andre ord tro at det var skikkelig sprengstoff som lå og ulmet i «Leaving Neverland». Men etter å ha sett den forkortede versjonen som NRK skal vise, er det til dels vanskelig å forstå de sterke reaksjonene. Og det er det først og fremst én grunn til: En helt uforståelig ensidighet fra regissør Dan Reeds side.

Groteske historier

Bare så det er sagt med en gang: Hvis Reeds versjon av denne historien stemmer, er det rystende, grotesk og dypt tragisk. Han forteller historiene til to familier og naermere bestemt to gutter, australske Wade Robson og amerikanske James Safechuck, som ble kjent med superstjernen Michael Jackson da de var henholdsvis 7 og 10 år gamle. Det ble, ifølge denne dokumentaren, starten på årelangt misbruk. Jackson skal ha innledet varme forhold til begge familiene og da saerlig til guttene. Det er virkelig ubehagelig å høre Robson og Safechuck beskrive de påståtte overgrepene og veien fram mot dem i detalj. Som sagt: Hvis dette stemmer, er det selvsagt helt forferdelig.

Problemet er bare dette: Vi vet ikke om de forteller sannheten. Regissør Reed lener seg fullt og helt på de to mennenes vitnesbyrd, og det som blir sagt av deres naere familiemedlemmer. Ingen motstemmer slipper til. Ingen av Jacksons etterlatte får komme til orde. Reed har ikke snakke med en eneste av Jacksons tidligere ansatte eller andre mennesker han har omgitt seg med. Forklaringen er at de påståtte overgrepene skjedde uten andre til stede. Det blir altfor lettvint.

Viktige spørsmål blir ikke besvart

OK, det skal sies at filmen også omtaler rettssakene hvor Jackson ble siktet for overgrep. Men heller ikke dette gir filmen den sårt tiltrengte balansen. Det bidrar tvert imot til å styrke teorien om at Jackson hadde flerfoldige svin på skogen. Som vi vet ble han aldri dømt for noe.

Det er så mange spørsmål Reed kunne ha stilt, men som blir stående ubesvart. Det er spesielt vanskelig å begripe hvordan foreldrene til disse to guttene kunne la dem overnatte alene sammen med en ukjent mann. Foreldrene stiller seg selv i et virkelig grelt lys, selv om de i ettertid tar selvkritikk og sier at de ble blendet av Jacksons berømmelse og rikdom.

Man kan spørre seg om hva det er Robson og Safechuck ønsker å oppnå ved å stå fram med disse historiene om en person som har vaert død i 10 år. I slutten av den andre episoden snakker Robson litt om at hans historie kanskje kan hjelpe andre barn som har blitt utsatt for lignende ting. Det er jo en edel tanke. Samtidig går det an å ha i bakhodet at både han og Safechuck har saksøkt boet etter Jackson, basert på de samme beskyldningene. De har foreløpig ikke kommet noen vei med dette.

Ofre for overgrep fortjener selvsagt å bli hørt og trodd. Men det fortjener sannelig de som blir beskyldt for dem også. I denne filmen er det bare den ene siden som får komme til orde. Det er svaert problematisk. Hadde dette vaert en reportasje laget av en norsk journalist, ville den blitt felt i PFU (Pressens faglige utvalg) tvert.