Klimaskygge
KOMMENTAR: Diskusjonen om oljeverksemda og klimapolitikken bør dyrkast, ikkje kvelast. «Oljeskyggen» høyrer ein stundom brukt om dei delane av landet som bryr seg lite om oljeverksemda, og som ikkje har fått med seg alt det eineståande som går føre seg i og rundt denne naeringa. «Noreg hadde sett annleis ut om oljeplattformane hadde lege i Oslofjorden», høyrer ein gjerne frå folk «i oljå», når dei klagar over manglande merksemd austom Langfjella for den viktigaste verksemda her på Vestlandet.
Historier farga av interesser
Det er ikkje folka det er noko feil på. Dei er stort sett dei same over alt. Saka er vel heller at perspektiv og synsmåtar blir farga av det ein lever av, med andre ord av eigeninteresse. Slik er det for oljeverksemda, og slik er det for klimautfordringa, sjølv om idealisme spelar ei større rolle i klimaspørsmål. For samanhengen mellom oljeutvinning, CO2-utslepp og global oppvarming let det like fullt til at lyset har nådd andre delar av landet, medan vår region i større er prega av klimaskygge. Framstillingane av oljeverksemda og klimautfordringa er langt frå like på tvers av landet og folkesetnaden. På den eine sida har ein dei som ivrar for ein mest muleg offensiv klimapolitikk, med harde tiltak for å redusere CO2 -utslepp innanlands, sterk støtte til forsking og teknologiutvikling, samt ei styrt avvikling av olje- og gassverksemda i Noreg, jamvel med programfesta sluttdato. Dette er sjeldan fugl på Vestlandet, og lokalpolitikarane på våre kantar har difor lite å tene på å smigre slike veljarar.
Politikarar snur kappen etter vinden På den andre sida finn ein dei som meiner at klimautfordringa må løysast globalt, at innanlandske tiltak må avgrensast til plikter under internasjonale avtaler, og at oljeverksemda kan halde fram så lenge ho løner seg – etter som ulempene for klimaet ved oljeutvinning er reflektert i kostnaden ved utslepp av CO2 . Dei som tvilar på heile hypotesen om menneskeskapt oppvarming, dei såkalla klimaskeptikarane, vil naturleg nok finne seg best til rette i denne siste gruppa.
Desse karakteristikkane er ein smule karikerte, men mange vil nok likevel kjenne seg att, i alle fall i enkelte hovudtrekk. Den siste gruppa er uansett sterkare representert i Rogaland enn i resten av landet, mens det motsette gjeld for den første gruppa. Her ligg nok ei av forklaringane på at politikarar i alle leirar er varsame med utspel som kan tolkast som innvendingar mot oljeinteressene.
Utvinninga av olje må ned
Ingenting av dette endrar bodskapen frå FN sitt klimapanel. Ambisjonane frå Paris-avtalen i 2015 er skyhøge, og avheng av ei omstilling verda knappast har sett maken til. Ein rapport frå hausten 2018 gjorde greie for kva som skal til for at verda skal nå eit mål om maksimalt 1,5 graders temperaturauke. I så fall må nettoutsleppa av CO2 reduserast til null i løpet av 30 år, og forbruket av olje og gass må dempast til under halvparten av dagens nivå i same tidsrom, med mindre ein lykkast i massiv fangst av CO2 med lagring i undergrunnen. Og akkurat det er det lite som tyder på i dag.
Med kraftig lut må ein dempe utvinninga av fossile brensel. For oljeselskapa vil klimapolitikken såleis gje lågare etterspurnad, lågare prisar og lågare inntekter. Men så er det ikkje sikkert at klimapolitikken vil lykkast, i alle fall ikkje i første omgang.
Klimapolitikken er dermed omfatta av stor uvisse, som igjen reiser risiko for olje- og gassverksemda. Ei auke i uvissa gjer at oljeselskapa blir meir atterhaldne med investeringane, og spesielt varsame når det gjeld langsiktige prosjekt. Samstundes vil dei søkje nye forretningsområde for å spreie risikoen. Alt i alt vil ein ambisiøs og vellykka klimapolitikk gje ei demping av oljerelatert aktivitet og inntekter, for Norge generelt, og for Rogaland spesielt. Om klimapolitikken ikkje lukkast, så kan oljeverksemda kanskje halde fram om lag som før - inntil vidare. Men i så fall risikerer ein eit seinare omslag som blir meir brått, meir kostbart og meir smertefullt.
Nytt klima for oljepolitikken
Nye tider kallar på nye tankesett. Det er ikkje opplagt at løysingane frå i går er dei beste for å møte utfordringane i morgon. I Noreg har ein lenge skilt skarpt mellom oljepolitikken på eine sida og klimapolitikken på den andre sida. Dette skiljet er no under press, ikkje berre frå saerinteresser og småparti, men frå krefter langt inne i dei store etablerte partia. Eit døme er debatten om klimapolitikk og rammevilkår for oljenaeringa som har pressa seg fram i Arbeiderpartiet gjennom dei siste par månadane, der leiande politikarar har argumentert for at skattesystem og rammevilkår for oljeselskapa bør greiast ut i lys av klimautfordringa og klimapolitikken. Ein laerer ikkje altfor mykje nytt av å kvele slike diskusjonar før dei kjem i gang. Omstilling av økonomien inneber at enkelte naeringar må vike plass, slik at andre naeringar kan vekse fram. Om alt skal vekse nett som før, så blir det inga omstilling. Difor må ein akseptere ein offentleg samtale om korleis ein best kan møte stagnasjon i oljeverksemda med ein gjennomtenkt politikk for framvekst av nye naeringar. Med fakta og kunnskap som utgangspunkt er me alle best tent med open og fordomsfri meiningsbryting om denne store viktige problemstillinga for norsk økonomi og samfunn i tida som kjem.
Perspektiv og synsmåtar blir farga av det ein lever av, med andre ord av eigeninteresse