Tvang kan hjelpe rusmisbrukere
TVANG: Flere tunge rusmisbrukere som er blitt tvangsinnlagt av kommunene, forteller at innleggelsen hjalp dem videre i livet. Men kommunene benytter seg sjelden av denne typen tvang.
Tove M.E. Bjørnå
– Denne formen for tvang kan redde liv. Men dessverre er den lite kjent blant kommunene, sier Adrian Razvan Pasareanu.
Han er del av et forskerteam som for første gang i Norge har undersøkt hvordan det har gått med rusmisbrukere som har blitt tvangsinnlagt for undersøkelse og behandling. Forskerne fulgte 202 pasienter fra det øyeblikket de ble lagt inn til seks måneder etter at de ble skrevet ut. y 137 av pasientene la seg inn frivillig. 65 ble tvangsinnlagt av kommunen de bodde i. y 123 av pasientene svarte på spørsmål seks måneder etter innleggelsen: 58 prosent av pasientene fortalte at de hadde fått forbedret livskvalitet, dette uavhengig av om de var blitt frivillig innlagt eller tvangsinnlagt. – Tre av fire pasienter var i ettertid positive til at de var blitt behandlet med tvang, sier Pasareanu, til daglig overlege ved et distriktspsykiatrisk senter, og som i januar tok doktorgraden på hvordan det gikk med pasientene i studien.
En fjerdedel av pasientene var blitt avholdne. Ingen av pasientene rapporterte å ha blitt dårligere etter behandlingen.
– Alternativet til tvangsinnleggelse for disse pasientene er ikke frivillig behandling. Det er som oftest ingen behandling, sier Pasareanu.
Kommunens mulighet
Noen rusmiddelavhengige er så nedkjørte at de vanskelig kan ta standpunkt til innleggelse eller medvirke til å komme i behandling, påpeker forskerteamet i en ny fagartikkel i Legeforeningens tidsskrift. I dag har verken fastlegen eller sykehusleger mulighet til å tvangsinnlegge disse pasientene. Det kan imidlertid kommunens omsorgstjeneste, i praksis helse- og sosialkontoret eller Nav.
Det er helse- og omsorgstjenestelovens §10–2 som åpner for at kommuner kan tvangsinnlegge en person til behandling på institusjon i inntil tre måneder. Tvangen kan iverksettes dersom rusmisbruket setter vedkommendes fysiske og psykiske helse i fare, og andre hjelpetiltak ikke virker. Mens psykiatrien er nødt til å skrive ut en tvangsinnlagt pasient som har kommet til hektene og er samtykkekompetent, gjelder andre regler for kommunene. De har lov til å tvangsinnlegge rusmisbrukeren selv om vedkommende er samtykkekompetent. Å vaere samtykkekompetent betyr i praksis å vaere i stand til å ta informerte valg på egne vegne.
Sverige foran
En svakhet ved undersøkelsen er at antallet tvangsinnlagte etter helse- og omsorgstjenesteloven er relativt få. Dette henger sammen med at det årlig ikke tvangsinnlegges mer enn rundt 150 personer etter denne paragrafen, påpeker forskerne. Det utgjør under 2 prosent av pasientene som hvert år innlegges på rusfeltet.
Men forskerne påpeker at liknende funn er gjort i svenske studier. Der har 30 prosent av pasientene redusert rusmisbruk ett år etter å ha blitt tvangsinnlagt. 9 prosent blir rusfrie. I Sverige blir rundt 900 pasienter med ruslidelser tvangsinnlagt årlig med grunnlag i sosialloven.
– Loven i Norge tar ikke hensyn til at ruslidelser rammer også pårørende og hele familier. I Norge kan ikke pårørende gjøre noe. Men i Sverige kan en pasient bli innlagt på tvang dersom rusmisbruket ødelegger for de naermeste, sier Pasareanu.
Siw og tvang
I reportasjen «Gi meg litt lykke før jeg dør» kommer det fram at Siw ble tvangsinnlagt på psykiatrisk 30 ganger på 15 år etter rusutløste psykoser. Hver gang hun klarnet til, ble hun skrevet ut. Dette fordi hun ikke lenger var psykotisk, og det ikke lenger var lovlig å holde henne tilbake på sykehuset med tvang. Når hun hadde klarnet til, var hun samtykkekompetent. Og hun bestemte selv om hun ville takke ja til videre innleggelse – eller dra hjem til sin kommunale leilighet, noe som innebar fortsatt tung rusing, prostitusjon og risiko for å bli utsatt for vold.
Hun valgte alltid det siste. Én gang skal det ha blitt diskutert å tvangsinnlegge Siw etter helse- og omsorgslovens §102. Det var i desember 2014, da hun ble utskrevet fra sitt siste tvangsopphold på Stavanger universitetssjukehus, fordi hun ikke kunne holdes igjen med grunnlag i loven om psykisk helsevern.
Fagfolkene var urolige. De fryktet at hun skulle bli drept av folk i rusmiljøet eller dø av en overdose, og diskuterte hvorvidt kommunen burde tvangsinnlegge henne.
Men det ble aldri noe av, noe flere aktører har stilt spørsmål ved i ettertid.
– Ukjent og byråkratisk Forskerne mener det er et problem at kommunene i liten grad bruker denne typen tvang, når den kan ha positiv effekt.
– Folk er redde for å ta den i bruk. Verken fastlege eller spesialisthelsetjenesten kan gjøre annet enn å anmode om slike tvangsinnleggelser. Det er kommunen og Nav som må bygge opp en sak. Men de har liten kjennskap til denne muligheten. Det er dessverre realiteten, sier Pasareanu.
Et annet problem, ifølge forskerne, er at veien fram til tvangsinnleggelse er lang og byråkratisk. Det er typisk en ruskonsulent i kommunen som må lage et begrunnet forslag om tvangsinnleggelse. Forslaget må deretter godkjennes av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Forskerne mener politikerne bør modernisere en lov som ikke har endret seg saerlig på 30 år. Politikerne bør helst sørge for at fastleger og sykehusleger kan tvangsinnlegge pasienter som skader seg selv fysisk og psykisk med omfattende og vedvarende rusmisbruk, og der andre hjelpetiltak ikke virker.
Alternativet til tvangsinnleggelse for disse pasientene er ikke frivillig behandling. Det er som oftest ingen behandling.
Adrian Razvan Pasareanu, forsker