De vanskelige vurderingene i Siw-saken
AFTENBLADET SVARER: Detaljnivået kan oppleves ubehagelig og er presseetisk utfordrende, men likevel vesentlig for å forstå det helvete Siw levde i, og den hjelpen samfunnet forsøkte å gi. Håpet er at Siws historie fører til mer innsikt og bedre tjenester. Dette er et paradoks som kan gi grunnlag for ettertanke, kanskje også laering.
Så til Bøs kritikk av våre journalistiske valg. Da journalistene fikk høre om en ikke navngitt kvinnelig rusmisbruker det var blitt varslet kraftig om til kommunen, men som likevel ble funnet død i sin kommunale leilighet noen dager senere, kontaktet de hennes naermeste pårørende. Hennes far brant inne med mange spørsmål, og Aftenbladet fikk fullmakt til innsyn i Siws journaler i det offentlige, som sykehus, kommune, fengsel og skole.
Etiske veivalg
Det siste året har journalistene og redaktørene hatt mange diskusjoner om etiske veivalg og hvordan historien om Siw burde fortelles. Hvordan skal vi få leserne til å forstå hva slags parallell verden som faktisk eksisterer i våre nabolag? Hvordan kan vi samtidig fortelle historien om Siw med respekt og omtanke for henne? Hvordan kan vi få fram at dette ikke bare er en historie om en skjebne, men også om system? Spørsmålene diskuterte vi også med de som sto henne naermest.
Hennes far, støttet av samboeren, som kjente Siw, mente og mener historien nå blir fortalt på en sannferdig og nyansert måte som Siw ville ha følt var riktig. Andre i familien føler det samme. Andre som sto henne naer mener historien er en moralsk oppreisning for Siw. Den som sto henne naermest i hjelpeapparatet mener historien gir Siws liv mening. De mener åpenhet er det riktige og ikke vil skade Siws ettermaele, tvert imot.
Det er selvsagt Aftenbladet som til slutt avgjorde om og hvordan historien skulle fortelles. Vi mener resultatet er en reportasje og en påfølgende debatt som balanserer hensynet til Siw og til vårt samfunnsoppdrag.
Vanskelig å forestille seg
Reportasjen har flere detaljerte skildringer av episoder og sider ved Siws liv som er personlige og såre. Hvorfor? For det første tror vi altså det er vanskelig for oss A4-mennesker å forestille oss hvilket helvete Siw gjennomlevde, uten å skildre det i detalj. For å forstå hvor farlig og utsatt Siw levde, har vi vist eksempler på hvordan folk snakket om henne og til henne, og på hvordan hun ble mishandlet og torturert av folk i det kriminelle miljøet. Vi har også vist hvordan hjelpeapparatet fortløpende journalførte også slike hendelser i hennes tilvaerelse.
Det er ikke Aftenbladet som har funnet på karakteristikkene av Siw. Vi har rapportert fra miljøet og dokumentert fra hjelpeapparatet, for best mulig å gi et sannferdig innblikk i en verden vi sjelden ser, men som vi som samfunn likevel skal forholde oss til.
En større historie
Skildringene som Bø har reagert på og trukket fram er altså elementer som har vaert viktige for å vise hvor krevende livet hennes var – og hvor krevende oppgaver hjelperne står overfor i møte med såkalte blålysmennesker. Å bruke Siws historie til en større, nasjonal systemkritikk mener vi er i kjernen av pressens oppgave. Vi – og de naermeste mener også at det er å vise Siw respekt.
Omtalt med empati og respekt
Siws historie har allerede ført til flere debatter om hjelpeapparatet, og vil føre til enda flere. Fagfolk, også de som har kritisert sider ved debatten, har vaert enige om at Siw er blitt omtalt med empati og respekt. Helse- og omsorgsminister Bent Høie har sagt at Siw har gitt en av landets mest utsatte grupper et ansikt. Det sier også forskere som har viet store deler av livet sitt til disse tragediene.
Journalistene inviteres til debatter lokalt og nasjonalt om situasjonen til noen av velferdsstatens mest utsatte. Deres situasjon vil snart bli diskutert i Stortinget, med utgangspunkt i Siws historie. Det flommer det inn respons fra lesere som har opplevd å bli tatt inn i en verden de knapt ante at eksisterte. «Det som utleveres er ikke Siw, heller et samlet system av hjelpetilbud som ikke fungerer, til tross for mange gode hjelpere», skriver en leser, og avslutter: «For meg, som ikke er så flink til å involvere meg eller gjøre meg kjent med narkomane, sårbare og skakkjørte, så er det nettopp viktig å få et innblikk, så jeg ikke mister av syne hva et menneske er, hva et medmenneske er, og hva et inkluderende og varmt samfunn egentlig er.»