Arbeidet for redusert tvang bør fortsette
PSYKIATRI: Psykiater Tor K. Larsen mener innsatsen for å redusere tvang i psykisk helsevern har gått for langt. Vi mener vi bare er i startfasen. Men vi trenger bedre drahjelp av helseminister Bent Høie.
Tor Levin Hofgaard
Debatten om tvang i psykisk helsevern er komplisert. Den forutsetter at vi klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. For, ja: Det finnes helt klart situasjoner da det er nødvendig å gripe inn. Hos noen mennesker kan tapet av kontroll bli så stort at de er ute av stand til å ta vare på seg selv. Da kan tvang – uført på en minst mulig krenkende måte – vaere en viktig del av fellesansvaret vi har for å komme i posisjon til å hjelpe. Den muligheten har vi i dag, og vi ønsker at den fortsatt skal ligge der som et potensielt valg i situasjoner der alternativet er langt dårligere.
I arbeidet for å redusere tvang, har vi imidlertid sett at arbeidet med kulturog holdningsendringer ikke har vaert tilstrekkelig. Derfor trenger vi både jussen og faget. Om lovverket skulle vise seg å stå i motsetning til god helsehjelp, må vi selvsagt vaere åpne for endringer.
Kan oppleves krenkende
I sin «forsvarstale» for tvang i Stavanger Aftenblad er Tor K. Larsen i liten grad opptatt av tvangens skyggesider, verken de menneskelige eller faglige. Dem begynner vi å få økende innsikt i. Både gjennom historiene til enkeltmennesker som har delt sine erfaringer med å ha vaert underlagt tvang, og fra forskning: Seinest i februar i år presenterte Forandringsfabrikkens kunnskapssenter sin nye rapport «Hvis jeg var ditt barn», om barn og unges erfaringer med tvang i psykisk helsevern. Her kan vi blant annet lese om psykologiske langtidseffekter av tvang: y At helsehjelpen virker mot sin hensikt. y At tidligere traumer forsterkes. y At unge pasienter mister respekt og grenser for egen kropp eller mister tillit og tro på hjelpere.
I arbeidet for å redusere bruk av tvang, må vi bli mer opptatt av hvordan mennesker opplever helsehjelpen som gis; om den faktisk hjelper, sett med pasientens øyne. Også psykolog Olav Nyttingnes´ doktorgradsavhandling Patient’s Experience of Coercion in Mental Health Care gir et innblikk i pasientenes opplevelser. Han dokumenterer blant annet hvor krenkende det kan oppleves å bli tvangsbehandlet med medikamenter.
Unndrar seg behandling
Som fagpersoner vet vi at tillit til behandler er det viktigste kriteriet for en god terapeutisk relasjon. Denne relasjonen er det største aktivumet for å kunne drive vellykket endringsarbeid sammen med pasienten. Er målet å skape tillit, vil tvang kunne vaere kontraproduktivt. I verste fall kan vi oppleve at pasienter unndrar seg livsviktig behandling av frykt for å bli utsatt for tvang.
Arbeidet med å redusere tvang bør ikke begrenses av veggene i psykisk helsevern, men inkludere innsats både før og etter institusjonsoppholdet. Da må vi utvide vårt syn på hvilke faktorer som virker inn på psykiske lidelser og se utenfor rammen av tradisjonell behandling. Stikkordet er «helhetlige tiltak», der ikke minst sikring av levekår er en viktig innsatsfaktor. I arbeidet for å redusere tvang trengs derfor også metoder som legger til rette for selvrespekt, mening og mestring på tross av psykisk helseutfordringer.
Det kan høres banalt ut, men noen av de viktigste suksesskriteriene for god helse, fysisk som psykisk, er å spise, sove, ha et trygt sted å bo og tilstrekkelig med penger, noen greie mennesker å vaere sammen med og noe meningsfylt å holde på med. Da vil muligheten øke for et godt behandlingsresultat.
Tjenestekvalitet gjør en forskjell
Og ikke minst: Det er tydelige sammenhenger mellom tjenestekvalitet og bruk av tvang. Vi kan derfor ikke løsrive arbeidet med kvalitetsforbedringer i psykisk helsevern fra debatten om rammevilkår.
Dette må helseministeren ta med i beregningen om han skal nå sine mål. Blir driftsrammene for stramme, vil resultatet bli faerre terapisamtaler og til dels lange utredningsforløp før behandlingen kan iverksettes. En slik utvikling lar seg vanskelig kombinere med politiske mål om å øke kvaliteten i psykisk helsevern, deriblant den tverrpolitiske ambisjonen om mindre tvang.