Tvangsdebatten: Vi diskuterer feil lovverk
GJESTEKOMMENTAR: Det er ikke lov om psykisk helsevern som kommer i veien for god rusbehandling grad får komme i veien for god helsehjelp. Der er jeg dypt uenig med Larsen og Nesvåg, men det er i det minste en avklart og reell uenighet om hvilke verdier som skal veie tyngst.
Hvis vi skal ha en konstruktiv debatt om tvang, så tror jeg vi må videre til et annet tema enn menneskerettigheter veid opp mot behovet for helsehjelp, og se på de flaskehalsene som kommer i veien for tvang som ikke utfordrer synet på at mennesket har rett til å ta skikkelig dårlige valg for seg selv. Jeg synes i den sammenheng det er meget interessant at både Nesvåg og Larsen primaert snakker om pasienter hvor rus utgjør en betydelig del av problemet.
Helt annen lov ved tungt rusmisbruk Når alt rakner for et menneske på en slik måte at rusmisbruk kommer fullstendig i veien for følelsesliv og evne til å ta valg og ansvar, så blir det nemlig helt feil å si at lov om psykisk helsevern har for begrensende tvangsbestemmelser. I slike tilfeller er nemlig ikke lov om psykisk helsevern den loven som inneholder de relevante tjenestene eller tvangsbestemmelsene. Det stemmer nok at det er vanskelig å behandle rusproblemer uten å samtidig erkjenne at rusproblemene er forårsaket av andre forhold enn rusmidlene i seg selv, men dette betyr ikke at det har noe for seg å forsøke å komme til bunns i en persons følelsesliv samtidig som personen er inne i en rus-psykose.
Rusen må nok i slike tilfeller ut av systemet først. Når dette skjer under tvang, så er man slett ikke pålagt å undersøke om pasienten er i stand til å vite sitt eget beste. Til en viss grad ser det ut til at det som gjør tvangsbruken vanskelig i disse tilfellene, er at lovverket legger opp til beslutningsveier som er noe lenger og derfor mer tungvinte enn innen psykisk helsevern.
De viktigste flaskehalsene er nok likevel for dårlig prioritering av rus i kommunale tjenester, kombinert med manglende kunnskap om lovverket hos fastlegene og i psykiatrien. Det siste skyldes nok at lovverket ikke gjelder for dem. Det er nemlig Nav som skal anbefale innleggelser, og fylkesnemnda som skal fatte beslutningen. Her ligger det altså et stort potensiale for mer og riktigere bruk av tvang dersom spesialisthelsetjenesten og fastlegene får bedre kommunikasjon og samhandling med relevante kommunale tjenester.
For lite tvang i rusomsorgen?
Onsdag 13. mars ble det i en nyhetsartikkel i Aftenbladet vist til forskning som antyder at mer tvungen rusbehandling i kommunal regi kan vaere ønskelig. Her er det som sagt ikke menneskerettighetene som kommer i veien for god behandling, men manglende ressursbruk, byråkrati og kompetanse. Her er det rett og slett fritt frem for mer god og riktig bruk av tvang hvis bare kommunene er villige til å bruke mer ressurser på kompetente ruskonsulenter, og hvis bare psykisk helsevern i større grad enn før kommer i dialog med kommunale tjenester. Det sistnevnte legges det i det minste opp til i de nye pakkeforløpene for rus og psykisk helse.
Frivillighet før tvang krever innsats Til sist vil jeg komme med en liten oppfordring til kommunepolitikere landet over når det gjelder tiltak som bør forsøkes før det fattes tvangsvedtak: Laer av brannvesenet i Stavanger! De har også tvangshjemler de kunne benyttet seg av for å hindre at boliger blir rene brannfeller. I stedet velger de ofte å bruke mye tid og vaere skikkelig masete. Det er ressurskrevende, og en slik fremgangsmåte vil kreve helt andre budsjetter til rusforebyggende arbeid enn vi ser i dag, men brannvesenet har vist at dette ofte er et langt bedre og mer effektivt alternativ enn bruk av tvang.
De viktigste flaskehalsene er nok likevel for dårlig prioritering av rus i kommunale tjenester.