#Metoo: Moral, men ikke panikk
#METOO: Når kulturskolen skifter tema for Dansefest 2019, handler det ikke om panikk. Det handler om å reflektere og ta konsekvensene av at vi har kommet videre som samfunn.
Male entitlement er et begrep som egentlig er irriterende å måtte benytte av alle som omgås et stort flertall anstendige menn. «Ikke alle menn!» blir et naermest automatisk ekko. Men begrepet forklarer mye om metoo: Det handler om menn som krever positiv oppmerksomhet i kraft av sin blotte eksistens. Det er et kjent fenomen for de fleste kvinner og observante menn.
En forlengelse av fenomenet er når menn i alle bransjer får dure på med maktmisbruk og overgrep, uten å møte på hindringer, fordi de jo er så talentfulle. Men metoo har belyst at dette ikke bare fører til enkeltstående negative opplevelser for dem som blir dårlig behandlet, men at det også er med på å undertrykke andre begavelser – fordi mindre kraftfulle personer trekker seg bort. Vi har hørt hundrevis av slike historier nå. Det skjer i kunstlivet, i akademia og i naeringslivet. Slik kan disse kravstore mennene ødelegge for at hele bransjer kan utvikle seg, uten å møte motstand. De er jo så talentfulle!
Publikum forandrer seg
Men selv om vi lenge har trodd det, er det ingen naturlov som sier at et talent gir deg krav på ukritisk positiv oppmerksomhet. Det er publikum som avgjør hvilken mottakelse en kunstner skal få. Det er mange momenter som former et publikum og som avgjør om noe slår an. Å forholde seg til både verk og skaper har vi alltid gjort. Personer som lever av offentlig anerkjennelse, kan ikke annet enn å leve med at publikum stiller andre krav for å gi sin hyllest nå enn før.
Inntil i fjor har vi lukket øynene og ørene for dem som har varslet om overgrep av talentfulle, mektige personer. Vi har mer eller mindre bevisst gått med på at hvis det talentet skaper er av høy kvalitet, har det nullet ut alt annet. En konsekvens av metoo er at denne gamle ryggmargsrefleksen ikke lenger virker. Dette er et viktig skifte.
At fanskarer endrer seg og begynner å gi motstand; at talentets blotte eksistens og sjarmerende offentlige opptreden ikke lenger nøytraliserer drittsekkadferd, er selvsagt kjipt for alle som har nytt fordeler av maktmisbruk. Men vi kan håpe at dette tegn på en kulturendring som vil føre til at vi ser mindre av slikt misbruk.
Nye spilleregler etter metoo
Det er selvsagt alltid enklest å la vaere å problematisere. Alle som har sett en helt falle fra en pidestall, vet at det ikke finnes en fasit for hvordan man skal forholde seg til det. Men Jan Zahl eller andre autoriteter innen et kunstfelt, kan ikke forlange at alle vi andre ukritisk skal bli med på hyllester på samme bakgrunn som de selv. For å utvikle oss, som mennesker og som samfunn, må vi aktivt ta inn over oss utfordrende tanker og nye innsikter, med konsekvensene det medfører. Noen panikk er det imidlertid ikke snakk om. Er det ikke egentlig mer panisk å rope høyt om at ingenting må endre seg etter metoo?
Vi må anerkjenne at vi er i en brytningstid, med nye spilleregler. Med unntak av noen velkjente enkeltepisoder, har det vaert lite faktisk endring etter metoo. De fleste virksomheter har nøyd seg med å oppdatere noen etiske retningslinjer og håpe alt går bra. Stavanger kulturskole bør berømmes for at de gjør noe aktivt. Når de endrer forestillingen sin i lys av en vanskelig dagsorden, gir de elevene en åpning for å nettopp diskutere forholdet mellom kunst, makt og ansvar. Og uansett hva den endelige konklusjonen blir om hva som skjedde i Neverland: Man kan vanskelig se for seg at det hadde vaert noe enklere og mindre kontroversielt å la barn stå på scenen i uforbeholden hyllest til Michael Jackson i mai 2019.