Tvangsmidler og tvangsbehandling

PSYKIATRI: Helseminister Bent Høie ser ikke ut til å skille mellom tvangsmidler og tvangsbehandling.

Tor K. Larsen

Stavanger Aftenblad har de siste ukene konsekvent illustrert diskusjonen om tvang og psykiatri med et bilde av en belteseng, dvs. med et eksempel på et tvangsmiddel som (heldigvis) er relativt lite brukt i helseomsorgen. Det er en misvisende illustrasjon.

I diskusjonen om tvang og psykiatri er det et viktig å understreke forskjellen mellom tvangsmidler og tvangsbehandling. Tvangsmidler innebaerer at man i en akutt situasjon tar hånd om en person som vil skade seg selv eller andre. Politifolk, fengselsbetjenter, dørvakter, vektere, og ansatte i psykiatrien vil oftere enn andre folk komme opp i situasjoner hvor personer angriper, slår eller virker helt forvirret. I en akuttsituasjon vil man da måtte handle på et eller annet vis for å hindre skade eller skape ro i situasjonen. Kanskje må man holde fast, legge i bakken eller isolere personer som ikke har kontroll over eget sinne eller impulser. I verste fall må man holde personer fast over lengre tid eller t.o.m. bruke belter for å unngå at andre blir skadet.

Behandling og omsorg over tid Tvangsbehandling er noe annet fordi det dreier seg om å gi folk behandling og omsorg over tid, når de ikke har sykdomsinnsikt eller er i stand til å ta vare på seg selv. Jeg har i mine innlegg i Aftenbladet vaert opptatt av at mennesker med rusavhengighet og psykose får for dårlig hjelp i helsevesenet fordi behandlere (leger/psykiatere og psykologer) i for liten grad har mulighet til å etablere virksomme behandlingstiltak som varer over tid. Det som har god effekt ved rusavhengighet og psykose, er langvarig rusfrihet og stabil medikamentell behandling. Ustabil behandling med hyppige rusperioder og psykose-tilbakefall fører dessverre til at den medikamentelle behandlingen virker dårligere etter hvert som tiden går.

Helseminister Høie har pålagt helseforetakene å redusere bruken av tvang uten at det finnes forskningsmessig belegg for å hevde at det per i dag brukes for mye tvangsbehandling. Lovendringen som kom i 2017, har gjort det vanskeligere for behandlere å etablere stabil behandling fordi pasienter som fremstår som «samtykkekompetente» i større grad enn før, har rett til å velge bort behandling, selv om de mangler sykdomsinnsikt. Loven sier at dersom man er psykotisk og samtykkekompetent, er det ikke lenger lov å etablere tvangsbehandling selv om ens helse går til grunne, det er kun dersom man er farlig for seg selv eller andre at tvangsbehandling kan gis.

Redningen for mange

Jeg har de siste 10 årene jobbet mye med rettspsykiatri og jeg ser at en rekke pasienter med rusavhengighet og psykose får et betydelig bedre forløp når de dømmes til behandling. Når en person dømmes til behandling (på bakgrunn av kriminell atferd) får den det gjelder tvangsmessig behandling i minst tre år om gangen, for mange er dette redningen ut av rusavhengighet og inn i et bedre liv. Dessverre er det blitt slik at det naermest er en fordel for mennesker med rusavhengighet og psykose å begå lovbrudd slik at en dommer kan bestemme det legene og psykologene ikke lenger kan; nemlig stabil og trygg behandling.

Jeg var nylig involvert i en sak hvor en pasient med en manisk psykose hadde åtte utskrivelser i løpet av tre måneder fordi en rekke behandlere mente at personen var «samtykkekompetent». Personen begikk over 20 lovbrudd som kunne ha vaert unngått dersom man hadde hatt anledning til å gi en mer stabil behandling i tråd med Helsedirektoratets egne retningslinjer for behandling av mani.

Bekymret

Jeg er bekymret for at lovendringen av 2017 og helseministerens hardnakkede krav om at bruk av tvang skal reduseres for enhver pris, allerede har ført til at flere av disse pasientene får dårligere behandling. Helseministeren ser ikke ut til å skille mellom tvangsmidler og tvangsbehandling. Pasienter med rusavhengighet og psykose er blitt til de nye svingdørspasientene som vi jobbet hardt for å bukt med på 1990-tallet. Slik jeg ser det er dette en uverdig utvikling som det fortsatt er mulig å snu, men da trenger vi politikere som er villige til å lytte til gode råd fra erfarne fagfolk.