Slutt! Klabb igjen! Eg går galen!
KOMMENTAR: «Dere er et fantastisk publikum», sa Ingerid Håvik i Highasakite på lørdag. Nei, det var dere ikke.
En god del av dere snakker i hjel konsertene, og vi andre kan ikke fordra det. Lørdag kveld plasserte jeg meg som vanlig rett ved miksepulten i DNB Arena, der lyden pleier å vaere best. Allerede under første sang kjente jeg en dytt i ryggen. En fullsparkla, oppdressa, smilende kvinne på rundt 30 pekte på vinglasset, laget en grimase og beklaget seg. Jeg nikket overbaerende irritert, snudde meg mot scenen og satte øynene i Ingrid Håvik og Highasakite. Bak meg fortsatte drøsen. Høyt og ublygt la damene ut om det ene og det andre og det tredje og Mathias som er en kødd. Highasakite spilte høyt, og Ingrid Håvik messet «Someone who'll get it», uten at det så ut til å plage gjengen bak meg. Min ryggdunkende venninne kunne fortelle de andre alt om Mathias som er en kødd, om en gørrkjedelig jobb og ikke minst planer om en «sinnsyyyyyk ferie».
Flott det, men jeg var egentlig mer interessert i å høre Highasakite enn å høre om Mathias som er en kødd, en gørrkjedelig jobb og en ferie, uansett hvor syyyyk den kom til å bli. På et tidspunkt snudde jeg meg og sa min faste, forsøksvis syrlige linje: «Unnskyld, forstyrrer det at jeg hører etter på bandet?».
Jeg er ganske godt fornøyd med den formuleringen. Den har fungert tidligere, og jeg forventet en litt flau «sorry» eller et surt blikk. Samma for meg, så lenge jeg kunne få høre mer av Highasakite og mindre om kødden Mathias, en gørrkjedelig jobb og en syyyk ferie.
«Unnskyld, forstyrrer det at jeg hører etter på bandet?»
Svaret kom ganske fort, med et stort, rødvinsmarinert smil som signaliserte at det ikke var noen hjemme: «Neida, det er helt greit for oss».
Ok. Javel.
Eg går galen!
Folk snakker på konserter. Det er helt naturlig og helt ok, så lenge det gjøres med litt følelse for dem som står rundt. Konserter er noe vi opplever sammen med andre. Det er, for å vaere litt pompøs, nettopp når musikken møter publikum at den virkelig kommer til live. Noen av oss – ganske mange – går på konsert får å høre musikk, ikke for å oppdatere oss på hvor på kødd-skalaen Mathias befinner seg, på kommende, syyyke sydenturer og diskusjoner om i hvilken grad tilfeldige, loudtalkers kjeder seg i arbeidslivet.
I don’t care! Shut up!
Min venninne sto med ryggen til scenen i 40 minutter. Og hun jabbet og jabbet og jabbet og jabbet. Folk snudde seg og så olmt på både henne og de andre damene, uten av de oppfattet noe som helst. Jeg fikk nok.
Jeg flyttet meg framover og fant en ny plass, bare for å treffe på en gutta boys som fyrte, drakk og snakket og snakket og snakket. Ny forflytning, samme historien. I løpet av kvelden forsøkte jeg seks steder i DNB Arena. Helt bakerst og helt framme ved scenen var det greit.
Men summen av alle samtalene om kødder, syden og kjedelige jobber ble til en kakofoni i DNB Arena. Jeg ble irritert og jeg ble en anelse flau. Jeg tåler (og deltar i) den vanlige, korte, begrensa konsertpraten. All filmingen, selfi-kjøret og de som har fått en enhet for mye har jeg ingen problemer med. Men den enorme snakkingen?
Eg hålle på å gå galen! Jeg vet ikke om dette er et større problem i Stavanger enn andre steder. Har det blitt verre på de 20 årene jeg har gått på konserter her? Tja, det har i alle fall ikke blitt bedre.
Litt folkeskikk?
Problemet er definitivt størst på konserter med stående publikum i de store salene. DNB Arena og Stavanger Konserthus, for eksempel. Der viskes ofte skillet mellom konsertsal, hønsehus, Dagsnytt 18, russekro og nattklubb helt ut. Min erfaring er at damer snakker definitivt mest. Menn snakker definitivt høyest. 30 + er verst, men synden er nokså jevnt fordelt.
Folk snakker i hjel enkelte konserter. Mange oppfører seg selvsagt helt fint, men mange – overraskende mange – driter fullstendig i naboen. De drikker, snakker, roper og ødelegger potensielt fine konsertopplevelser for andre. Alkohol er definitivt en del av problemet.
«Ha-re-guud så surt då? Ska me ikkje få kosa oss?».
Jo, absolutt. Vi ber ikke om mye, bare litt folkeskikk og litt respekt for oss som står rundt. Folk har brukt en god slump penger på billetten, de har ordnet barnevakt, satt av kvelden og viktigst av alt: De er interessert i å høre på bandet, høre musikken, oppleve magien i live musikk – kvaliteter ditt mas neppe kan matche. Det er også respektløst overfor artistene. Popstjernene klarer seg nok, men de hører kaklingen på rolige partier, mellom sangene og når de sier sine obligatoriske «dere er et fantastisk publikum».
Snakkingen, kaklingen, jabbet og den respektløse oppførselen ødelegger mange konsertopplevelser for mange folk.
Så derfor, før ørtende gang, gjør oss den tjenesten og klabb igjen. Til gjengjeld kan jeg love at du vil få mange fantastiske konsertopplevelser.
Sånn. Da prøver vi igjen når Karpe kommer til Stavanger konserthus i morgen. Gå på konsert, ha det kjekt, slå deg løs – men hvis du MÅ snakke i halvannen time om Mathias, den kødden, en gørrkjedelig jobb og en syyyk sydentur, da gjør du det et annet sted.
Ok?
«Unnskyld, forstyrrer det at jeg hører etter på bandet?»