Frihet og fortapelse
BOK: Intenst og overbevisende portrett av en tid, et samfunn, et miljø og en oppvekst. Bård Torgersen:
Lengter knuser slår. Roman. 188 sider. Oktober.
I Bård Torgersens (f. 1967) gode roman, «Lengter knuser slår», følger vi kameratene Einar og Daniel fra Rykkinn gjennom sytti- og åttiårene, der de til tonene av Ebba Grön og Black Flag reker rundt med øks og fyller dager og netter med dop, vold og vinningskriminalitet. Daniel er den galne av dem og ender med å ta livet av seg i varetekt, en hendelse Einar føler skyld for gjennom hele romanen. Einar derimot er en klassisk nihilist som dras mest «mot makta som lå i ikke å delta,» og det går vel på et vis på skakke med ham også, målt mot den sosialdemokratiske, klasseløse og egalitaere normaltilstanden som han forakter, uten at man dermed røper altfor mye.
Opptøyene i Oslo natt til 1. mai 1978 utgjør et viktig bakteppe og gjennomgangsmotiv, da politiet havnet i regelrette gatekamper med frustrert ungdom som kastet stein og flasker, knuste vindusruter og veltet biler, det som ble opptakten til Blitz-ungdommens okkupasjon av Skippergata 6 og senere politimester Hauglis ordre om å storme Stortorvet Gjaestgiveri for å pågripe «yrkesoppvigleren» Stein Lillevolden.
Einar og Daniel blir en del av denne motkulturen, ikke fordi de er politisk bevisste, men fordi de vil ha bråk. De lever et liv på skråplanet, rastløst omflakkende, selvutmeldt av samfunnet og fast bestemt på aldri å bli som vanlige folk, det de kaller «mellomsnerket». Favorittfilmen er «Dom kallar oss mods», politifolk er banditter i uniform og fremtiden ser lys og løfterik ut etter at de har smadret hotellrommet til orkesteret The Exploited: «Det var sånn han hadde sett for seg at resten av livet skulle vaere, en evig blanding av kamp og fest». Men likevel: «Hva slags respekt fikk du av å stå der med lua i hånda og be om trygd fra staten?»
I nåtidsrammen, som Torgersen syr sammen i en elegant sirkelkomposisjon, er Einar skadet og på flukt, sannsynligvis fra politiet. I et mer eller mindre sammenhengende tilbakeblikk blir vi kjent med livet han har levd og mennesker han har møtt, bl.a. den maktsyke politimannen Bergli, som fornedrer folk i stedet for å beskytte dem, og pedofile Igor, som kamuflerer seksuelle overgrep som faderlig omsorg og grovt utnytter unge gutters kjaerlighetslengsel og omsorgsbehov.
Torgersen skildrer frustrert og såret ungdom som er uønsket og kanskje uelsket, og der ingen voksne omsorgspersoner eller offentlige autoriteter griper korrigerende inn for å sette grenser og justere retningen som livene deres tar. Vi får ellers vite lite om familieforhold og oppvekstkår, men resultatet er uansett katastrofalt, og sammenfattet i romantittelen: Lengter knuser slår.
Lenge fremstilles det hele som noe kult, men det er vel lite kult å heie på folk som ødelegger for både seg selv og andre. Og like lenge insisterer Einar på at livet han lever representerer den absolutte frihet, inntil han mot slutten av boken innser at de faerreste er løvetannbarn, men tvert om går i fortapelsen: «Ikke mange år senere var alle sammen enten i fengsel eller døde», og at hele livet i realiteten «foregikk i spennet mellom disse to ytterpunktene», friheten og fortapelsen.
Dette er på sett og vis en tematikk som Torgersen, i ymse varianter og ved siden av bl.a. selvdestruksjon versus selvopprettholdelse, har befattet seg med i flere bøker. Årets roman føyer seg således fint inn i dette solide, stilsikre og spennende forfatterskapet.
Lenge fremstilles det hele som noe kult, men det er vel lite kult å heie på folk som ødelegger for både seg selv og andre.