Trehusbyen er en unik byform
BYUTVIKLING: Helheten jeg ønsker å kjempe for, er Trehusbyens unike potensial for framtiden.
Tor O. Austigard
Siden Trehusbyen ble bygget har de kravene vi stiller til bygninger endret seg voldsomt. For boligene er det for eksempel kommet krav til energibruk, støy, utsikt, dagslys, privatliv og utearealer. For naeringslokalene er det kommet krav til tilgjengelighet, søppelhåndtering, varelevering, mathygiene, personalfasiliteter og mye mer.
Hvert og ett av disse kravene kan virke ufravikelige i et godt, moderne samfunn der alle har det bra. Problemet for byutviklingen er at om man legger alle disse kravene oppå hverandre så får man boligblokker og kjøpesentre med motorveier mellom, og det er ikke en byform der alle har det bra. Alle disse kravene lar seg rett og slett ikke stappe inn i trehusbyen samtidig.
Ser ikke helheten
Vi har tidligere argumentert for at Arbeidstilsynet står i veien for en levende trehusby. Arbeidstilsynet har svart at de tenker på de ansattes beste. Det stemmer, og Arbeidstilsynets peker dermed selv på kjernen i problemet: At hver og en instans forvalter hver sin del av samfunnet, uten å se tilstrekkelig på helheten.
Saksbehandler Asgeir Bell har også tatt Arbeidstilsynets krav i forsvar, hvor han med referanser til våre byggesaker antyder at alle Arbeidstilsynets krav kunne vaert ivaretatt om man hadde tatt i bruk hele bygget. For eksempel kunne alle andreetasjene i Pedersgata vaert gjort om til personalavdelinger, med heis i hvert bygg. Det har han helt rett i. Problemet er at ingen virksomheter går med et så stort overskudd at de kan betale for noe slikt, uten at dette går utover leieprisene. Det er simpelthen et regnestykke som ikke går opp. At regnestykket ikke går opp er tydelig når man ser hvilken tilstand Pedersgata har vaert i, der lite eller ingenting er blitt gjort for å ta vare på bygningene.
Vurdere alternativene
I vår modell for utvikling av Pedersgata rehabiliterer vi naeringslokaler, boliger og fasader, og vi forbedrer arbeidsplasser, innenfor rimelighetens grenser, på en måte som er økonomisk gjennomførbart for gårdeiere og ikke minst for virksomheter med begrenset økonomi. Denne utviklingen av Pedersgata er ikke uten utfordringer, men som Aftenbladet redegjør på lederplass er det vanskelig å se hva alternativet er. I stedet for å hakke på enkeltaspekter ved denne utviklingen, så må vi se på helheten og vurdere alternativene.
Helheten jeg ønsker å kjempe for, er Trehusbyens unike potensial for framtiden. Trehusbyen ble bygget i en tid da biler ikke fantes, og er dimensjonert for et hverdagsliv uten bil.
1,8 mill. innbyggere
Med et levende, lokalt naeringsliv i naermiljøet har Trehusbyen potensial til å realisere ambisjonen om den kortreiste hverdagsbyen som nå ligger til grunn for all regional byutvikling.
Trehusbyen er også en modell for videre utbygging av Stavanger og Rogaland. Hvis 5 prosent av Rogalands areal hadde vaert bebygget med tettheten til Gamle Stavanger eller Pedersgata, så kunne Rogaland hatt plass til 1,8 mill. innbyggere. Og da er altså fortsatt 95 prosent utmark og jordbruk. Disse tallene er sammenlignbare med Tokyo, som har en eneboligandel som er tre ganger høyere enn i Oslo, og som likevel det best utbygde kollektivnettet i verden. Vi må ta innover oss at Trehusbyen er en egen byform, og ta den byformen på alvor.
Hvis man begynner med at dette er helheten man ønsker, så må man våge å prioritere helheten foran enkeltdelene. Heldigvis er plan- og bygningslovens bestemmelser for dispensasjon laget slik at enkeltkrav kan fravikes når tungtveiende fordeler for samfunnet taler for det.
Stavanger kommune har gjennom flere år demonstrert at de våger å løfte blikket, ta dette ansvaret, og ta Trehusbyen på alvor. Resultatet av dette gode arbeidet er i nå ferd med å vise seg i transformasjonen av Pedersgata. Vi håper at byens innbyggere ser verdien av dette, og at kommunens saksbehandlere og politikere vil fortsette å våge den helheten som Trehusbyen er.
Trehusbyen er en modell for videre utbygging av Stavanger og Rogaland.