Platen som ikke skulle vaert her
PLATE: Han hadde egentlig gitt opp, men så tok vennene grep.
Geir Flatøe
Strand of Oaks: «Eraserland» (Dead Oceans/Playground)
Timothy Showalter ville bli basketballspiller. En ledd-betennelse satte en stopper for det, og musikk ble det neste.
Parkbenker, hotell-lobbyer og en lånt gitar ble skjebnen, mens han underviste på dagtid. Han kalte seg Strand of Oaks og fikk gitt ut debuten «Leave ruin» (2009) på et lite plateselskap.
De to neste albumene måtte han bekoste selv.
I 2014 ble han plukket opp av Dead Oceans, og det så lysere ut. «Heal» fikk markedsføring, men kona hadde et sidesprang mens han var på turné og huset brant ned.
De to neste platene het «Hard love» og «Harder love». Salget uteble. Dermed erklaerte han for seg selv at prosjektet var dødt.
En mail fra vennen Carl Broemel endret på det. Broemel og tre andre medlemmer av My Morning Jacket, pluss produsenten Kevin Ratterman, hadde booket studiotid for ham. Noen sanger hadde Showalter ikke, men de hadde troen på at han kunne skrive dem.
Showater hadde da reist fra Philadelphia og ut til kysten. Der begynte sangene å komme.
Singlene varslet om at noe godt var på vei. Først ut var «Weird ways», som også åpner albumet. En mektig sang på seks minutter, der han fortsatt tviler på seg selv:
The scene isn’t my scene anymore I dug to deep
And was crawling on the floor
Den påfølgende singlen «Ruby» kaller han derimot den mest optimistiske sangen han har skrevet. En nydelig poplåt med energisk pågangsmot:
We can choose
To make love or lose If you’re not done dreaming Then dream with me
Showater kaller platen et testamente om håp, et vitnesbyrd om at det finnes et glimt av lys selv når du føler at du er i ferd med å forsvinne.
Det er likevel ikke noen gladlåter vi får. Selv om akustiske «Wild and willing» er en nydelig sang med spor av «What a wonderful world», starter refrenget med did you hear they cancelled the show.
«Keys» handler om å rømme vekk fra det hele sammen med kona Sue. Gi opp den mislykkede karrieren. Flytte til en trailerpark i Florida Keys og bli bartenderen med de kjedelige historiene.
I gotta get my shit together before I’m forty, synger 36-åringen i det som er ment som en kjaerlighetserklaering. Sue hadde en affaere, men det hadde han også, i flertall.
Etter hvert fikk de ekteskapet på føttene igjen, og nå ser musikken også til å vaere på rett spor. I hvert fall er det blitt en flott plate som fortjener å nå vidt ut.
«Hyperspace blues» støyer mer enn resten, uten at det sier så mye her. «Visions» er en saktebrennende sang for de store anledninger, en låt som fortjener en stadion å bli spilt på.
«Final fires» er frisk med sommerlette gitarer, mens strengene skjaerer gjennom «Moon landing» og orgelet der. Dødsfallet til Malcolm Young i AC/DC nevnes i første linje.
Tittelkuttet «Eraserland» kommer mot slutten, en saktegående, mektig låt som er pakket inn flere lag. Helt til sist får vi over ni minutter lange «Forever chords». Ikke blant albumets beste, men en fin avslutning.
Han har gjort bra ting før også, men dette albumet ligger minst en divisjon eller to høyere.
Beste spor: «Weird ways», «Ruby», «Wild and willing», «Keys», «Visions».